Del 3 av en pgende historie. Kan endres fr endelig versjon foreligger.
--

Fanget
av brutus


3.

Maria hadde problemer med  orientere seg da hun vknet. Alt var bekmrkt, hun s ingenting og hun klarte ikke bevege seg. Med et plutselig anslag panikk trodde hun at hun var dd. At dette var livet etter dden. Et mrkt intet, uten muligheter for  bevege seg i noen retning, men likevel full bevissthet. For et helvete det ville vre!

Panikken gikk raskt over da hun skjnte at hun befant seg i en loddrett posisjon og kjente at hun var bundet. Hvis hun var bundet mtte hun ogs vre i live! Armene rett ut til siden, bena ca. en halvmeter fra hverandre. Hun hadde ikke noe bind for ynene, s rommet hun var i mtte vre fullstendig uten lys, og uten pninger mot andre rom. Det siste overrasket henne ikke det minste, ogs det forrige rommet - kanskje det samme rommet for alt hva hun visste - hadde vrt fullstendig tett. Lydisolert. Og nr matluken var lukket, slapp det ikke inn lys utenfra. 

Hun forskte  f en fling med hvor stort rommet var, men det virket nyttelst uten lys. S fikk hun en ide, lot som hun hostet litt, og hrte etter gjenklangen. Gjenklangen uteble fullstendig. Det virket som om lyden bare forsvant i rommet, og Maria visste med en gang hva som var rsaken. Rommet var polstret, akkurat som det forrige rommet hun hadde vrt i. 

Noe sa henne at hun ikke var i det samme rommet. Det hadde vrt spass lite at bare  innfre anordningen hun var bundet fast i ville vre en jobb. Dessuten hadde Japan gitt henne en forestilling av hvilke dimensjoner det var p antall fanger, hvilket igjen medfrte at bygget de var fanget i ogs mtte ha enorme dimensjoner. 

Tankene hennes gikk over p hvordan hun hadde kunnet bli frt til et annet rom og bundet, uten at hun hadde vknet. Uten at hun hadde merket noe som helst. Hvordan kunne det henge sammen? 

Svaret var penbart. De hadde dopet henne. Det mtte vre blandet noe i maten hennes, ett eller annet som forsikret dem om at hun ville sove dypt nok til at de kunne flytte og binde henne uten at hun la merke til det. 

Maria kunne ikke noe for det, men hun begynte  smile. Dersom de var vant med  kunne gjre hva de ville med sovende fanger, ville de ogs vre uforsiktige. Sikre p at fangen var uskadeliggjort. Ufarlig. 

Dette var et potensielt vpen! 

Hvis hun klarte  forutsi nr de skulle dope henne neste gang, mtte hun f dem til  tro at hun fikk maten i seg, uten at hun egentlig spiste noe. Dermed kunne hun spille dopet og hvis hun var virkelig heldig, ville hun f en mulighet til  stikke av. Maria flte seg sikker p at muligheten ville by seg. Det gjaldt  vre vken. Ta sjansen nr den bd seg.

Maria la merke til at rommet var i ferd med  bli belyst! Langsomt, langsomt ble det lysere. Det foregikk s langsomt at hun ikke hadde lagt merke til det fr hun plutselig inns at figurene rundt henne ikke var en innbilning. De var ekte. Rommet var digert. Enormt. Fullt av forskjellige anretninger for  feste folk p samme mte som hun var festet. 

Fascinert stirret Maria ut i det stadig lysere rommet. Hun var alene. Som hun hadde dedusert, var gulv, vegger og tak polstret. Lydisolert og lyddempende. Rommet var ikke firkantet, men sirkulrt. Etter hvert som detaljene ble tydeligere s hun at alle festeanretningene var plassert med jevn avstand langs veggen; i en sirkel. Alle anretningene var vendt mot midten av rommet. Det var 32 slike anretninger kom hun fram til. 32! Hva brukte man et slikt rom til? 

Hun stirret p veggene. Det var en masse apparater festet til veggene, men det var ikke lyst nok til at hun klarte  se hva slags apparater det kunne vre. Etter hvert som lyset ble sterkere s hun at det var et sett med apparater til hver festeanretning, og med grufull innsikt skjnte hun hva det mtte vre fr hun klarte  skjelne detaljene.

Dette var et rom for tortur. Maria kjente hjertet hamret i brystet etter hvert som detaljene bekreftet hennes mistanke. Hun vred p hodet, kikket bak seg; p det nrmeste sett av apparater. Det var seks forskjellige pisker der. ynene hennes festet seg p en pisk som var rullet opp i en kveil. Den var laget av skinn. Glinsende skinn. Tykk som hndtaket p en tennisracket i den ene enden, tynn som en finger i den andre. Den mtte vre flere meter lang.

Plutselig s hun for seg et fryktelig bilde. En mann kledd som en bddel, med svart hette over hodet, og denne enorme pisken i hnden. Hun s for seg hvordan pisken sveipte gjennom luften, ga fra seg en sykelig lyd i prosessen, og landet med et klask p en naken jentekropp. Kveilet seg flere ganger rundt kroppen til jenta. Trakk blod. Hun grsset. Var plutselig bevisst sin egen srbare posisjon. Sin egen nakenhet. 

Japans fortelling om India dukket opp i hodet hennes. India, som hadde vrt Japans fadder, hadde forskt  rmme. Da hun ble fanget hadde hun blitt pisket. Japan hadde sett p, og da hun ikke orket  se p mer mtte hun ta over pisken og fortsette torturen selv.  

Men India hadde forskt  rmme. Det var jo penbart at de som hadde fanget dem her nsket  holde dem innesperret. De straffet ulydighet, belnnet lydighet. Slik var det jo overalt, bare i mer ekstreme former her. Maria hadde ikke vrt ulydig, og roet seg ned med den tanken. "Dette er for  skremme meg." tenkte hun. "De har tatt meg hit for  fortelle meg hva som venter hvis jeg skulle forske meg p ulydighet."

Tanken var beroligende, men frykten satt likevel dypere. Maria hadde alltid vrt redd for smerte. Hadde alltid hatt lav smerte terskel. Hun visste det selv, men hadde aldri skammet seg over det. Hadde aldri tenkt over det som et problem. Ikke fr n. Hun skjnte at lydighet ville vre eneste mte  unng smerte p. Kanskje ikke det heller ville vre nok, men det ville iallfall minimere mengden. Forhpentligvis. 

Hun sverget p  ikke gjre noe overilt rmningsforsk. Hun kom til  rmme, det var sikkert, men da skulle rmningen bare ha to mulige utfall. Enten skulle hun lykkes, eller s skulle hun d i forsket. Hun s for seg stakkars India. Pisket til kroppen var dekket av blod, for s  se at hennes fadderbarn tok over pisken og fortsatte torturen. 

"Det jeg skal gjre n, er den verste oppgaven jeg har som fadder." 

Maria skvatt. Hun snudde p hodet, og s at Japan stod bak henne. Naken og yndig, med hendene foldet foran skrittet. Maria s trene rant nedover ansiktet til Japan, og inns hva som var i ferd med  skje.

Japan snufset da hun gikk fram og stanset foran Maria, men tok seg sammen for  forklare hva som skulle skje. "Jeg har ftt klare instrukser om hva jeg skal gjre. Detaljene kan jeg dessverre ikke gi deg, men generelt kan jeg si at du skal f en smakebit av hva som venter dersom du ikke lever opp til forventningene." Japan pustet dypt inn. "Jeg bare hper du ikke vil hate meg etterp." Hun slo ynene ned. 

Maria kjente trene sine presset p, men nsket ikke  grte. Hun holdt dem igjen. Svarte ikke Japan. Tenkte p smertene som var i vente. Gruet seg voldsomt, men lot ikke redselen komme opp til overflaten. Det skulle vre en 'smakebit' hadde Japan sagt. Da kunne det vel ikke vre s fryktelig. 

Japan s plutselig opp, rett inn i ynene til Maria. "Hvis ikke jeg gjr dette, er det nok av andre som er villige til  gjre det. Dessuten vil straffen min bli  " hun fullfrte ikke setningen, men meningen var klar nok.

Japan smilte plutselig, og overgangen var grotesk. "Men nr vi er ferdige, har jeg tillatelse til  gi deg en belnning. Den hper jeg virkelig du vil like!"

Belnning? Maria kunne ikke tenke seg noen belnning som ville gi henne noe som helst trst eller glede i den situasjonen hun befant seg. Men hun sa ingenting. Bare stlsatte seg for smerten som var i vente. 

Japan forsvant bak henne igjen, og ba henne om ikke  se etter henne. Maria gjorde som hun ble fortalt, og stirret rett framfor seg. Bet tennene sammen. 

Hun hrte Japan romsterte bak henne. Det gikk lang tid. Ingenting skjedde, men Maria torde ikke slappe av. Forestilte seg at det yeblikket hun slappet av, ville pisken kveile seg rundt kroppen hennes. Hun lukket ynene, og var nesten p grten igjen. Dette var nesten verre enn smerte.  vente p smerten. Srlig nr hun visste at den ville komme fr eller siden likevel. Da var det like godt  f det unna s fort som mulig.

Hun skvatt voldsomt da hun kjente en hnd p magen. pnet ynene, men Japan stod bak henne. Strk henne over magen med en hnd. Den andre hnden kom rundt henne fra den andre siden, og beflte det ene brystet hennes. Maria begynte  skjelve. Dette var s uventet at hun ikke skulle vite hva hun skulle tro. Var dette en del av straffen for ulydighet? Eller var det bare en mte  forberede henne p smerten? 

Japan kysset skulderen hennes. Fingrene beflte magen og brystene lett. Lettere. Det startet som stryking, n gled fingrene fjrlett over magen og brystene. Maria pustet dypt inn, og til tross for alle motstridende flelser kjente hun at huden nuppet seg, at brystvortene stivnet. Strmninger i underlivet, og en begynnende fuktighet. Pusten hennes ble kortere. 

S forsvant hendene. Maria kikket forvirret rundt seg, men torde ikke snu seg. Det viste seg  ikke vre ndvendig, for Japan dukket opp foran henne. Trene strmmet nedover ansiktet hennes. Maria ante ikke hva som foregikk. Hun s at Japan hadde med seg noen metalldingser, men klarte ikke  se hva det var for noe. 

Japan hvisket en kort unnskyldningen fr hun festet et lodd til Marias venstre brystvorte. Smerten jog gjennom brystet til Maria. Loddet var festet med en klype, og selv fr Japan slapp loddet, var smerten uutholdelig. Bare klypen som klemte rundt vorten hennes var nok til at hun hadde lyst til  skrike ut. Da Japan varsomt ga slipp p loddet, kjente Maria hvordan vekten av loddet kte smerten i brystet. 

Hun sluttet nesten  puste. P hvert innpust, kte smerten. P hvert utpust avtok den en tanke, men det fltes aldri som om den avtok like mye som den kte. Maria kikket ned p sin egen kropp. Vorten var allerede blitt mrkere rd enn normalt. Fjren p klypen s usedvanlig kraftig ut, hvilket forklarte hvorfor det gjorde spass vondt. Loddet, derimot, var bittelite. Hun skammet seg nesten da hun s hvor lite det var. Det kunne umulig veie mange grammene. 

Til hennes egen forbauselse stod den andre brystvorten fremdeles rett ut. Om mulig enda stivere enn fr loddet ble festet til det frste brystet. Hvordan kunne det ha seg at brystvorten fremdeles var stiv? Hun var da ikke det minste opphisset lenger. 

Japan s ikke det minste forbauset ut, men s p Maria med sre yne. "Unnskyld." hvisket hun igjen. Deretter festet hun det andre loddet til den andre brystvorten. Maria visste ikke hvor hun skulle gjre av seg. Brystene hennes hadde alltid vrt s flsomme. N ville de antageligvis bli delagt for resten av livet. Uflsomme. 

Kroppen hennes var i helspenn av den klemmende smerten. Hun kikket nedover sin egen kropp igjen, og s hvordan magemusklene strammet seg. Hun klarte ikke slappe av. Armene presset utover, mot de stramme taustumpene som holdt henne p plass. Pusten gikk fremdeles i sm korte gisp.

Japan begynte  prate bak henne igjen. Hun hrte knapt hva hun sa. "Smerten du kjenner n, er av de svakeste klypene, og de minste loddene. Du m bare ta meg p ordet, nr jeg sier at det er ingenting i forhold til smerten som voldes av sterkere klyper og strre lodd. Det har jeg dessverre ftt erfare selv, og opplevelsen er ikke  anbefale." Japans ord var slret av grten som satt i halsen. Hun hatet dette, men hun visste at hun mtte fortsette. Bedre  f det gjort s fort som mulig. 

Japan kom tilbake foran Maria igjen. Hun holdt et lodd som var minst dobbelt s stort som de to andre foran Maria. "Klypen p dette loddet er faktisk ikke sterkere enn de to til brystene, men som du ser er loddet adskillig strre. Jeg er redd dette loddet blir noe verre enn de to frste." 

Maria trodde nesten ikke sine egne rer. Ikke noe kunne vre verre enn dette. Ingenting var verre enn dette! Japan satt seg ned foran henne. Hun hrte en metallisk klirre lyd, som hun ikke helt klarte  plassere fr hun skjnte at bena ble adskilt ytterligere. Og ytterligere. Ikke fr de var minst en meter fra hverandre, stoppet lyden. Hun kjente hender p innsiden av lrene. Orket ikke forske  se, men var utrolig bevisst de fjrlette berringene. Sammen med brystsmertene var det en rar flelse som for gjennom kroppen hennes. 

Til hennes store sjokk inns hun at kjnnet var klissvtt. Hvordan kunne det ha seg? Lette fingre berrte kjnnsleppene. Maria ble om mulig enda kortere i pusten. 

Kald luft mot det vte kjnnet. Japan som blste. Maria hadde problemer med  svelge det som foregikk. Motvillig inns hun at hun var kt. At hun til tross for smertene i brystene var kt. Hun skjnte ikke hvordan det kunne ha seg, men motvillig mtte hun godta fakta. "Det m vre Japan!" tenkte hun med en viss grad av lettelse. "Hun pvirker meg i strre grad enn jeg trodde var mulig."

Maria skjnte plutselig hvorfor Japan gjorde dette. "Hun nsker  fjerne tankene mine fra smertene!" Hun ble plutselig varm av hvor omtenksom Japan var. Hvordan Japan kunne vite at dette var reaksjonen hennes, var hun ikke sikker p. Kanskje fulgte hun et instinkt. Kanskje hadde hun sett det p henne. Eller kanskje det bare var et skudd i blinde, et vagt hp om at det ville hjelpe. 

Lette fingre adskilte de vte kjnnsleppene. Stadig kald luft mot det varme kjnnet. Maria trodde hun ble gal av de motstridende flelsene. Smerte og vellyst i en merkelig blanding, men hun var n takknemlig for hva Japan gjorde. Smerte og vellyst er tross alt bedre enn kun smerte.

S forsvant plutselig all lyst.

Maria klarte ikke definere hva som skjedde, annet enn at alt bare gjorde usannsynlig vondt. Hun holdt p  miste bevisstheten, synet forsvant og ble erstattet av rde gnister. Hun hadde i sin naivitet trodd at brystsmertene var den verst mulige smerte, men dette var jo helt uvirkelig. Hva var det som skjedde? Hva i all verden kunne gjre s vondt.

Langt bak i bevisstheten kjente hun at Japan kysset henne i ansiktet. P munnen. Hun hrte unnskyldningene, men klarte ikke  dedusere hva som kunne forrsake denne grad av smerte. Tankene hennes var slret, noe som antagelig var den direkte rsaken til at hun brukte flere minutter p  innse hva som hadde skjedd. 

 Det siste loddet var festet i klitoris. Ikke noe annet kunne forrsake dette. Hun klarte ikke kjenne hvor smerten kom fra, men var sikker p at hun hadde rett da tanken streifet henne. Det slo henne at Japans berringer var utfrt kun for  frambringe de stive vortene og en stiv klitoris. Kun for  f noe  feste klypene i. Hun hadde ikke berrt henne fordi hun hadde lyst, eller fordi hun nsket  gi henne noe annet enn smerten  tenke p, men for  f noe  feste klypene i. 

Maria inns hvor feil hun hadde tatt, og ble fylt med et fryktelig hat. Denne jenta nsket henne ikke noe godt. Hun nsket bare  tilfre ekstra smerte. Maria sverget p aldri  falle i den japanske jentas felle igjen. Den gleden skulle hun aldri f igjen. Aldri!

Hvor lang tid det tok, visste ikke Maria, men hun ble utrolig lettet da loddene endelig ble fjernet. Da klypene ble fjernet ble det faktisk enda verre. yeblikkene da blod ndde inn i de sammenklemte organene igjen. S, omsider, ble smerten gradvis dempet. Det gikk flere minutter fr hun klarte  puste normalt. Hun orket ikke pne ynene. Orket ikke se den lgnaktige Japan i ynene. 

Japans vedvarende snufsing irriterte henne. Skjnte hun ikke at hun var gjennomskuet? At Maria hadde sett hva som egentlig motiverte henne. Maria begynte  tvile p alt Japan hadde sagt n. At det fantes noen andre. At Japan selv var fange. Maria s for seg at det var Japan som hadde sttt bak det hele, men omtrent i det tanken streifet henne skjnte hun hvor dum den var. Japan kunne ikke vre stort eldre enn hun selv. Hun kunne umulig st bak dette. Dessuten var ikke dette enorme rommet, med alle redskaper spesielt designet for tortur, satt opp for  overbevise henne om at det fantes andre, det var satt opp for  brukes. 

Maria visste selvflgelig innerst inne at Japan led samme skjebne som hun selv, men det var en tanke hun ikke klarte  la komme opp til overflaten igjen. 

Ikke fr hun pnet ynene og s hvilken tilstand Japan var i. Hun s helt forferdelig ut. Tydelig bekymret for Maria, og med trer som strmmet nedover ansiktet i en jevn strm, stod hun i den yndige posituren hun hadde for vane; oppreist med hendene foldet foran kjnnet, ynene nedsltt.

Maria bare klarte ikke  fortsette  vre sur p henne. Hatet var som blst bort. Jenta var oppriktig lei seg, det var helt tydelig. Hun hadde utfrt det med en skremmende effektivitet, men Maria trodde henne n. Hun hadde ikke valgt dette selv. 

Japan slo ynene opp, og de stirret inn i hverandres yne. Maria flte seg fortapt i den andre jentas yne, og skjnte plutselig at hun var i ferd med  gjre det hun hadde sverget ikke ville skje igjen.  falle for denne vakre asiatiske jenta. Likevel var det nettopp det hun gjorde. Falt pladask for henne. Helt og fullstendig. 

Japan forskte et svakt smil. Det s rimelig patetisk ut. Hun var s usikker p den andres flelser at hun ikke helt torde tro det hun s. "Jeg forstr det godt hvis du hater meg n." sa hun lavt. "Jeg vet det ikke er noen trst, men jeg er fryktelig lei for hva jeg mtte gjre."

"Jeg hater deg ikke." Maria s p den andre og forskte seg med et smil. "Jeg gjorde det da det sto p som verst, men nr jeg fikk se deg igjen inns jeg at det ikke var din skyld." De var stille en lang stund. Svmte i hverandres yne. Igjen flte Maria den unike kontakten hun hadde flt frste dag hun mtte Japan. Kontakten som kunne gjre forholdet deres til noe helt spesielt. "Jeg elsker deg." sa Maria impulsivt. Hun visste ikke hvor hun fikk ordene fra. Visste ikke at hun kom til  si det fr det var sagt, men da hun sa det visste hun at det var sant. Hun kjente ikke den andre jenta, langt i fra, men hun elsket henne allerede. Da hun hadde sagt det, var hun ikke i tvil. 

Japan s uforstende p henne. Hadde stlsatt seg for  vinne tilbake ei jente som hatet henne, slik hun hadde hatet India den frste tiden. Hun s etter tegn som avslrte lgn, men s bare rlighet og kjrlighet i det vakre ansiktet. 

Det var sannhet.

Vissheten fylte Japan med en flelse hun ikke klarte  plassere. En slags blanding av stolthet, kjrlighet og takknemlighet. Hun lyste opp da det gikk opp for henne hva de tre sm ordene ville bety. Det var hennes tur til  opptre impulsivt n, hun smatt bort til den bundede jenta, la hodet mot halsgropen hennes. Klemte seg selv inntil den andre. 

Maria gispet da hun kjente den andres kropp presse mot de mme brystvortene. I motsetning til hva hun hadde trodd, var de ikke flelseslse; tvert i mot, de var mer flsomme enn noensinne. Det var likevel behagelig  kjenne Japans kropp presse mot sin egen. Igjen kjente hun hvordan flelsene strmmet ned mot underlivet. Hun kunne formelig kjenne hvordan klitoris svellet, den flsomme tappen var m etter en altfor brutal behandling, hvilket gjorde henne ekstra oppmerksom p hva som foregikk der nede. 

Japan klemte seg hardt mot Maria. Kysset halsen hennes. Slikket henne i ret. Maria ga fra seg en lyd som minnet dem begge om en malende katt. Japan mtte ta seg sammen for ikke  begynne  le av glede; det ville jo naturligvis fjerne den magiske stemningen de hadde n. I stedet hvisket hun sin kjrlighet tilbake til Maria.

"Jeg elsker deg ogs, Mexico. Jeg har nesten vanskelig for  tro det selv, men det er sant."

Maria brukte flere sekunder p  fordye det som ble sagt. Frst skjnte hun ikke hva Japan snakket om, s inns hun at for Japan het hun Mexico; ikke Maria. Hun skulle til  fortelle sitt egentlige navn, men inns at det ville vre et feilgrep. Hun tenker p meg som Mexico slik jeg tenker p henne som Japan. "Slik kan det forbli. Iallfall til vi er ute herfra." tenkte hun, og idet tanken var tenkt slo det henne at hun allerede tenkte i 'vi form'. Nr hun rmte herfra, ville hun ha med seg Japan. Hun kunne ikke la Japan bli igjen her, nr hun rmte selv.

At det ville bli vanskelig, for ikke  si umulig,  rmme fra dette stedet, streifet henne ikke.


--
Copyright 1997 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.
