Del 1 av en pgende historie. Kan endres fr endelig versjon foreligger.
--

Fanget
av brutus


1.

Det var nesten en uke siden Maria Estevez hadde sett noe annet enn innsiden av det lille rommet. Allerede fra frste dag hadde hun hatt flelsen av at veggene kom til  falle sammen over henne, at hele rommet ville kollapse og presse henne flat. Den neste dagen ble det bare verre, hun l stiv av skrekk og bare stirret opp p i taket. 

Veggene kollapset naturligvis ikke, og etter et par dager avtok den enorme klaustrofobiske redselen, men bare for  bli avlst av en annen, adskillig mer rasjonell redsel. Frykten for hva han kom til  gjre med henne. Hvorfor hun i det hele tatt var innelst i dette lille rommet. Det hele var s uvirkelig. Den ene dagen var livet helt normalt, med en dag temmelig lik den neste. S vknet hun plutselig opp i dette rommet. Det var liksom ikke noe imellom. Hun kunne ikke huske  bli tatt til fange, men det var jo ikke srlig vanskelig  skjnne at det var det som hadde skjedd. Det siste hun husket var at hun gikk sammen med noen venninner nedover Storgata, s vknet hun opp i dette rommet. Ikke hadde hun vondt noe sted, s hukommelsestap grunnet slag i hodet eller noe slikt var fullstendig utelukket. Kanskje var hun blitt dopet ned? Hun visste ikke sikkert, men antok at det var forklaringen. Det var iallfall den beste forklaringen hun kunne komme p. 

Rommet hun hadde til rdighet var ganske lite, ikke mer enn seks-syv kvadrat. Det var fullstendig lydisolert, hun hrte iallfall ikke en lyd inn, og regnet dermed med at ingen kunne hre henne utenfor heller. De eneste gangene hun hrte noen lyder utenfra, var nr luken p dren ble skjvet til side, og en tallerken med mat ble skjvet inn til henne. 

Hun flte blikket hans p seg hver gang hun fikk mat. Trakk seg inn i det ene hjrnet, vekk fra dren; slik at han ikke kunne se henne gjennom luken. Var spesielt bevisst sin egen nakenhet i disse korte yeblikkene, og dekket seg til s godt som mulig med bare hendene til rdighet. Hun holdt pusten hver gang, sikker p at han denne gangen kom til  pne dren og komme inn.

Det hres kanskje merkelig ut at ikke dette var den frste redselen hennes. Hva som kom til  skje nr han kom inn i rommet. Den redselen kom alts ikke fr hun kom seg fra redselen for veggene som hele tiden truet med  kollapse, men da den frst kom, var den mange, mange ganger verre enn et par stakkarslige vegger. Det ville vre en lettelse  bli presset flat av et rom som kollapset, framfor  oppleve den torturen hun plutselig forestilte seg at hun kom til  bli utsatt for nr mannen bak dren ga seg til kjenne. 

Hun s seg selv bli torturert og voldtatt p det groveste. I timevis l hun og hrte etter lyder, innbilte seg at hun hrte ham komme. Igjen og igjen skvatt hun til, men hver gang var det enten bare hennes egen fantasi, eller i verste fall luken som pnet seg for at han skulle bytte matskl.

Det var en forferdelig tilvrelse. Monotone, kjedelige dager, hvor det eneste hun klarte  tenke p var hva som skulle skje nr hennes fangevokter ga seg til kjenne. Hun var helt sikker p at det ville skje fr eller senere. Det mtte jo vre en grunn til at hun var fanget her. Og den eneste grunnen hun kunne tenke p, var at en eller annen pervers jvel nsket  voldta og torturere henne p det groveste. 

Det gikk mange dager uten at noe skjedde. Maria skjnte ikke noe av meningen bak dette. Hvorfor var hun i dette rommet? Hvorfor skjedde det ikke noe? Hun kjedet seg noe voldsomt. Rommet var nakent, det var ikke noe annet  foreta seg enn  vente. Hun ble servert mat hver dag, tre ganger om dagen antok hun, selv om hun begynte  bli dgnvill. Rommet hadde ingen vinduer, bare I rommet et svakt lys som stod p hele dgnet. Det var ingen lysbryter, s det var ikke mulig for henne  sl det av. Et vannklosett stod i det ene hjrnet, en servant ved siden av. Og sengen langs den ene langveggen. Ellers var rommet helt nakent, ikke engang dyne eller laken var p sengen. 

Hun var forvrig ogs naken, hadde vknet uten en trd p kroppen. Til  begynne med hadde hun flt seg ekstremt forlegen, men inns etter hvert at hun var helt alene, og klarte p en mte  venne seg til det. Hver gang det gikk i luken derimot, dekket hun seg til med hendene. 

Etter at Maria kom seg fra den frste irrasjonelle klaustrofobien, begynte hun  utforske fangehullet. Til hennes store ergrelse var alt solid. Det var ingen mulighet til  bryte ut. Til og med sengen var solid, og skrudd fast i veggen og gulvet. Det var ikke mulig for henne  brekke av et av de tykke sengebena for  bruke det som et vpen nr monsteret bak dren endelig viste seg. Heller ikke vannklosettet eller servanten hadde noen lse deler.

Maria var ute av telling p antall dager siden hun var blitt innesperret og antakeligvis fullstendig dgnvill, da hun vknet av at noen iakttok henne. Hun brvknet, som av et mareritt, med visshet om at hun ikke lenger var alene. Lynraskt snudde hun seg rundt, og stirret rett inn i to sorte yne. Hun klarte ikke si noe, men for den andre personen som satt p enden av sengen, var det noks penbart hva hun flte. 

Overraskelse!

Hun hadde stlsatt seg til et mte med en brutal, voldelig og ikke minst kraftig, eller kanskje fet, mann. Virkeligheten var en ganske annen. Ved fotenden av sengen hennes satt det en ung, tynn, orientalsk jente. Naken. 

Naken? Maria snudde hodet mot dren, og konstaterte det som gikk opp for henne brkdelen av et sekund fr hun s den. Den var lukket og lst. Hun hadde ikke mtt noen fangevokter, men en ny fange.

Jenta p enden av sengen satt yndig med bena samlet, og hendene foldet over kjnnet. Hun oste av asiatisk hflighet og ynde. Hun nikket til Maria, som ved siden av  vre forundret og overrasket, ikke helt klarte  bli kvitt flelsen av at noe var galt! Det var et eller annet som ikke stemte.

Maria stirret p den asiatiske jenta, og de to sorte ynene s tilbake rett inn i hennes. De sa ingenting, bare s p hverandre. Maria satt seg opp i sengen, og lente seg tilbake mot veggen. Hendene, som av seg selv hadde dekket til bde kjnnet og brystene, lot hun falle ned ved siden av seg. Det var jo bare en annen pike, som i tillegg var like naken selv. Dessuten hadde hun allerede kunnet se det hele mens Maria sov.

Det gikk opp for Maria hva som ga bildet et galt inntrykk. Hun smilte. Riktignok et lite smil, men like fullt et smil. Hvordan i all verden kunne hun sitte der og smile dersom hun var i samme situasjon som Maria? Maria konkluderte med at det kunne hun ikke, hvilket medfrte konklusjonen om at hun ikke var i samme situasjon. Men hvorfor var hun i det hele tatt i rommet da? 

Maria klarte ikke komme p noen god grunn, s hun lurte p om smilet rett  slett var en naturlig reaksjon i landet hun kom fra. At man taklet alle problemer som mtte dukke opp med et smil men hun hadde aldri hrt om noe snt heller. 

Hun orket ikke gruble mer, s hun spurte p norsk om det frste som falt henne inn: "Hvem er du?"

"Du kan kalle meg Japan." svarte hun p Rogalandsdialekt, hvilket tydet p at hun var vokst opp i Norge. Det var en viss trst i det. Hun var med andre ord ganske sikkert ikke brakt utenlands. "Det er etter mitt originale hjemland, som jeg dessverre ikke husker noe av."

 "Hvorfor er du her? Hvorfor er jeg her?" Maria holdt p  begynne  grine. Hun nsket s veldig en  prate med, en som hun kunne stole p. Hun hadde vrt s lenge alene, uten et menneske i nrheten, men hun torde ikke stole p denne jenta; ikke nr hun kunne sitte slik og smile. Hva om hun var en av dem. 

"Jeg vet ikke hvorfor noen av oss er her, bortsett fra at slik nsker Herr at det skal vre, men jeg kan love deg at jeg er en venn. Jeg  jeg er like mye fange her som du. Det er vi alle."

"Alle?" Maria lente seg fram. Endelig noen  snakke med! En som kanskje visste  noe om hva hun hadde i vente. "Er det mange fanger som oss? Hva er det egentlig vi er her for?" 

Japan smilte til henne, et smil som var s uvirkelig, situasjonen tatt i betraktning. Hvordan kunne hun smile nr hun var en fange? Smile nr hun satt naken i en celle sammen med en annen naken jente? Maria skjnte at det var noe fryktelig galt et eller annet sted. Denne jenta var ikke til  stole p, men hun satt inne med opplysninger som Maria fryktelig gjerne ville ha. 

"Jeg tror det er ganske mange av oss, selv om jeg bare har vrt i kontakt med fire. India, Italia, Finland og Canada. Det er India jeg kan takke for at jeg lever i dag, hun var min fadder, og det var hun som lrte meg alt jeg trengte for  overleve. De tre andre er mye eldre, og har derfor fungert som tutorer nr det har vrt ndvendig."

Maria forskte  sortere det som ble sagt. Fadder og tutor, to begrep som tydeligvis hadde en spesiell mening her. Vanligvis er jo fadder en som str noe sterkere, som gjerne er litt eldre og med erfaring, som hjelper fadderbarnet, som da er svakere stilt p en eller annen mte. Var Japan tiltenkt rollen som fadder? Maria trodde det. Det virket sannsynlig. Hva s med tutor? De var eldre hadde hun sagt, og ordet ga en slags fornemmelse av lrer eller lrerinne. Hun antok at de hadde en slik rolle, selv om hva som ble lrt bort ikke akkurat var penbart. Maria regnet med at hun hadde det noenlunde klart for seg hva jenta hadde sagt, selv om ordene ikke ble mindre kryptiske av den grunn. 

"Kalles alle opp etter sitt hjemland?"

Japan nikket. "Fra i dag av vil du bli tiltalt som Mexico. Om noen skulle tiltale deg med et annet navn, vil en hvelig straff bli tildelt."

"Straff?" Maria ristet p hodet. Hun begynte  f en viss anelse om hva hun hadde i vente, eller hun trodde iallfall det. "Og hva er s en hvelig straff for ikke  bruke riktig navn."

N smilte Japan bredt. "Utmlingen gjres av Herr eller Madame, og er alltid forskjellig. Men den er alltid tilpasset det stadiet man er p." 

Maria nikket, som om hun forstod. Egentlig begynte hun  bli desperat. Hva var dette for noe? Et sted fullt av slavinner, hvor slavinnene lrte opp hverandre? Denne Herr var tydeligvis mannen som stod bak det hele. Det var han som var nkkelen til det hele.

"Hvor mange stadier er det?" Maria flte seg sikker p at et stadium var noe man kunne gjre seg fortjent til ved  adlyde denne Herr. Gjre som han ville. Var du snill hund lenge nok, hvilket Japan helt tydelig var, ville Herr oppheve deg til neste stadium slik at du kunne vre mektig stolt av deg selv. Maria kjente hun ble kvalm. Hvordan hadde hun havnet i en slik smrje?

"Det er ikke noe 'antall' stadier. Alle overganger er gradvise, man fr mer tillit nr man viser seg verdig. Man fr strre og vanskeligere oppgaver etter hvert som erfaringen ker. Nr du har vist deg verdig, vil du kanskje bli oppgradert til tutor. Og de aller, aller flinkeste tutorene kan bli en Madame."

Maria sank tilbake. Lukket ynene. Dette var virkelig et mareritt. Hun hadde levd i frykt i en uke for at noe voldelig skulle kunne skje. Forestilte seg tortur og voldtekt. Men et liv som slave hadde hun ikke sett for seg. Hun pnet ynene igjen, og s rett inn i Japans mrke: "Er vi slaver for resten av livet?"

Japan s medflende p henne. "Jeg vet det er ganske tungt  svelge, men livet slik du har kjent det til n vil du aldri f tilbake. Jeg hadde fryktelig vanskelig for  svelge det, og selv enn hender det at jeg tenker p flukt. P  rmme." Hun lukket ynene, og Maria s en tre renne sakte nedover det ene kinnet. Plutselig skammet hun seg over de tidligere tankene om denne jenta. De var tross alt i samme situasjon, hun hadde bare gjort det som trengtes for  overleve i en vanskelig situasjon. Maria inns at hun sannsynligvis kom til  gjre det samme, iallfall til hun hadde ftt et overblikk over rmningsmulighetene. For det fantes ikke det sted som var rmningssikkert. Hun kom til  tenke p en bok hun hadde lest; Papillon - sommerfuglen. Mannen som rmte fra alle fengsel han ble satt i, hvilket etter hvert ndde et anseelig antall.

Den asiatiske jenta tok seg sammen, pnet ynene igjen. "India, min fadder, forskte    rmme." Hele jenta skalv. Maria skjnte at de to mtte ha blitt gode venner. Japan begynte med ett  fryse, og lftet armene for frste gang under samtalen for holde om seg selv. "De har hun"

Hun klarte ikke mer. Sank sammen p sengen, med ansiktet begravet i hendene. Kroppen ristet av grt. Maria klarte ikke bare se p den tynne ristende kroppen. Hun satt seg bort til henne, strk henne forsiktig over ryggen. Klarte ikke si noe, ante ikke hva hun kunne si i en slik situasjon, s hun lot like godt vre. 

Japan l slik en stund. Kroppen ristet, men ikke en lyd unnslapp henne. Det slo Maria at hun var det mest yndige, lille vesen hun hadde sett. Brtt reiste hun seg opp igjen, trket trene.

"Unnskyld." sa hun.

Maria bare ristet p hodet. "Du skal ikke unnskylde for de barbariske handlingene som blir gjort her. Det vet du ogs at ikke er din skyld."

Japan nikket. "De pisket henne over hele kroppen. Hun hang etter armene i et tau festet i en krok i taket, og de pisket henne til hele kroppen var dekket av blod. De tvang meg til  se p. Og da jeg ikke orket mer, da jeg kastet opp, tvang de meg til  ", hun slo ned ynene fr hun fortsatte, " da jeg tryglet som mest om  f slippe  se p, ga de pisken til meg."

Instinktivt la Maria armene om den japanske jenta. Hun klemte henne inntil seg, kjente hvordan den lille kroppen ristet i armene hennes. "Det er pussig," tenkte hun, "at den personen som skulle vre min fadder, den som skulle gi meg sttte og hjelp, indirekte gjr det ved  ha behov for min sttte og hjelp." Denne lille japanske jenta hadde et like tydelig behov for kontakt som Maria, og for Maria var det den strste tillitserklringen hun kunne f.

Hun strk henne over ryggen, over det vakre sorte hret. "Det var ikke din skyld." trstet hun. "Ingen kan laste deg for de fryktelige handlingene de har begtt."

De satt og trstet hverandre i lang tid. Bde Maria og Japan skjnte at de hadde ftt en kontakt seg i mellom som var unik. 

Helt unik.

I et rom i en helt annen etasje befant det seg en mann og en dame. Bildet p en av de fire store tv-skjermene var fylt av de to omfavnende jentene. 

"Jeg tror jammen vi har henne allerede! Du hadde rett igjen, de to passer vanvittig godt sammen. Noen ganger blir jeg virkelig imponert over teften din."

Madame Europa gliste. "Det s ut til  g virkelig galt der en stund. Japan holdt seg litt for godt, men da hun brt sammen var Mexico naturligvis solgt. Ingen kan motst Japan nr hun bryter sammen. Hun er jo s skjr. S tander. S verdifull."

"Er hun et passende tutor emne, tror du?"

Europa nikket. Med kalkulerende kjlig stemme sa hun: "Om ikke jeg tar feil, vil hun bli den neste Madame Asia." Hun holdt pusten mens hun observerte reaksjonene hans. Han var s lett  lese! Aldri hadde hun vrt borti drligere Herr materiale. Han ville bli latterlig enkel  knuse. Omtrent som  trkke i stykker et insekt.

"Mener du virkelig det?" Iveren hans var banal. 

"Hvis vi spiller kortene vre riktig, s mener jeg det."

Og i lpet av den neste halvtimen visste hun at hun hadde fullstendig kontroll p ham. Hun gledet seg til  se ham forske  bryne seg p Madame Asia. Og som en bonus ville hun bli sittende igjen med de to ste pikene p skjermen. Japan og Mexico, helt for seg selv.

--
Copyright 1997 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.
