Tiltrekning
av brutus


Jeg flte meg spent og opprmt da jeg gikk av bussen og mtte Linda p holdeplassen. Selvflgelig gledet jeg meg! For frste gang etter at vi flyttet flte jeg meg virkelig akseptert. Det hadde vrt s tungt, spesielt til  begynne med flte jeg meg helt utenfor. Jeg var s misunnelig p alle de andre, og spesielt p den "klikken" av jenter som Linda var med i. De var fem jenter (hvor bare Linda gikk i min klasse) som ikke lot seg styre av noen, ikke engang av niendeklassingene! 

Litt etter litt hadde Linda begynt  prate med meg. Hun lot ikke til  merke stotringen min, og etter et par uker var vi venner. Hvertfall i skoletiden da. Og s, et par uker fr sommerferien, kom vendepunktet.

Jeg husker s godt den dagen. Alle var i godt humr, sannsynligvis fordi det var en av vrens frste virkelig fine soldager. Linda kom bort til meg i friminuttet (jeg tuslet som vanlig rundt alene), og ba meg med bort til de andre. Jeg var ganske nervs nr jeg kom bort til dem. De var liksom s fjerne for meg. De hadde alltid oppfrt seg som om de var "over" alle andre, og det inkluderte selvflgelig meg. 

Det viste seg at jeg ikke behvde  vre nervs. De hilste pent p meg, og jeg hilste tilbake. Og etter det var jeg liksom bare en av dem! Jeg sa riktignok ikke s mye nr jeg var sammen med dem, men regnet med at det ville bedre seg nr jeg bare ble enda bedre kjent med dem. 

I den grad det var en leder blant oss, s mtte det vre Janne. Og p den aller siste skoledagen fr sommerferien, ba hun oss (inkludert meg!) med p foreldrenes hytte neste helg. Alle de andre sa seg raskt villig til  bli med, og nr det bare var meg igjen snudde de seg sprrende mot meg. 

"Jeg vet ikke helt," sa jeg. "Jeg m nok sprre hjemme frst."

Janne smilte og klappet meg vennskapelig p skuldra. "Jeg kan bli med deg hjem og hjelpe med  overtale foreldrene dine, hvis du vil. Hvis det er noe de er nervse for, s kan jo jeg berolige dem. Det er virkelig en fantastisk hytte, med bde strm og telefon. Vi kan faktisk ringe hjem hver dag!"

Akkurat da ble jeg s glad og takknemlig at jeg nesten begynte  grine! Impulsivt ga jeg Janne en klem, og takket henne. Jeg tror kanskje de andre syntes jeg var litt dum, men jeg var bare s lykkelig over  f vre med i gjengen deres. Over  f vre med p hyttetur sammen med dem.

Hjemme mtte jeg det stikk motsatte av protester. Mamma var glad for at jeg endelig hadde ftt noen venner, og hun syntes det hele var god id. 

"Selvflgelig vennen min." var svaret hennes, etter at bde jeg og Janne hadde sagt vrt om hytteturen og hyttas fasiliteter. 

Linda smilte til meg da hun mtte meg p holdeplassen. Vi hadde bestemt oss for  mtes hos henne et par timer fr avreise. Hun bodde p andre siden av byen, og siden jeg var nyinnflyttet, s var jeg selvflgelig ikke kjent p denne kanten i det hele tatt. 

Da jeg kom ut av bussen, tok hun hendene mine, lente seg fram og kysset meg p kinnet! 

"Det skal bli s koselig p hytta! Jeg gleder meg bare noe enormt." sa hun.

Jeg ble stende og rdme. Kinnet var fremdeles fuktig der hun hadde kysset meg, og jeg var mildt sagt overrasket (og litt rrt) av den varme mottagelsen. 

Hun snudde seg, og tok armen min. "Denne veien." Vi gikk hnd i hnd hjem til henne. Og da vi kom fram, viste det seg at hun ikke engang hadde begynt  pakke! (Jeg hadde pakket ferdig for flere dager siden.) 
S jeg hjalp henne med  pakke, noe hun etterp var glad for. Hun ville ha glemt en hel del viktige ting hvis ikke jeg hadde vrt der. 

Da de andre kom i minibussen utenfor, var vi bare svidt ferdige med pakkingen, og vi skyndet oss ut. Men mens Linda fomlet med  lse ytterdren, skvatt hun til. 

" Gud, n holdt jeg jo p  glemme det viktigste. Jeg er tilbake om et lite yeblikk."

Jeg vrengte hjernen min for  finne ut av hva hun hadde glemt, men kunne ikke komme p noe som manglet. S da hun kom ut igjen spurte jeg henne om hva det var. 

Hun smilte lurt og lente seg tett inntil meg. "To flasker Vodka."

Jeg hadde bare svidt smakt alkohol fr, og aldri drukket meg full noen gang. S jeg hadde blandede flelser, men m rlig innrmme at jeg var veldig spent p hvordan det var. Hytteturen ble ikke mindre eksotisk n! 

                             ---ooOoo---

Den frste dagen var bare deilig. Vi var framme i sekstiden p ettermiddagen. Solen skinte vakkert i horisonten, og hytta viste seg  vre akkurat s flott som jeg forestilte meg! Vi vinket adj til faren til Janne, som kjrte tilbake etter at han forvisset seg om at alt var som det skulle i hytta. Og dermed var vi alene. I hele fire dager. 

Denne frste kvelden tilbrakte vi inne i hytta. Det frste vi gjorde var  fordele oss p de tre rommene som var; to soverom med to senger i hvert rom, og en stue med plass til to p sofaen som kunne sls ut til en slags dobbelseng. Janne hadde alltid hatt samme seng i hytta fra hun var liten, s hun benyttet seg av sin posisjon som "hytteeier" og kapret den. S fikk vi andre slss om de fem siste plassene; ja, det vil si: de andre slss, og jeg tok den plassen som ble igjen. 

Ingvild var raskt ute og kapret den andre sengen p rommet til Janne, og mens Linda og Kristine konsentrerte seg om  stoppe hverandre, gikk Heidi rolig bort til kyesengen p det andre soverommet og tok den verste.

Linda vant kampen om den siste sengen, men det s ikke ut til at Kristine tok det s tungt.

"Ja, da ser det ut til at vi m dele sofa'n," sa hun og smilte til meg.

Jeg smilte tilbake. "Ja, det ser vel snn ut."

Kristine kom bort til meg, og satt seg ned ved siden av meg p sofaen. Alle de andre kom ogs etterhvert inn i stua, og vi satt snart i en ring rundt det lille bordet. 

Janne tente p peisen. "Det er ikke kaldt enda," sa hun, "men om et par timer vil hytta vre iskald hvis jeg ikke tenner p i peisen."

Etter en liten halvtime utbrt Linda at ventetiden fikk vre over. Hun hentet Cola i kjleskapet, og tryllet fram den ene vodkaflasken, samt seks glass. Det var visst ikke mulig  si nei! Men jeg m jo innrmme at jeg ikke ville ha sagt nei hvis jeg hadde kunnet. Ikke n, nr jeg endelig var en del av gjengen.

Det tok ikke lang tid fr jeg var r i hodet. Jeg fniste visst noe voldsomt, men det gjorde de andre ogs. Praten gikk rundt bordet. Som vanlig snakket vi om alt mellom himmel og jord, men som det gjerne gjr nr en gjeng 15-rige jenter er samlet, s vender samtalen over p gutter etter hvert. Gutter og sex.

De andre begynte  fortelle om kjrestene de hadde hatt. Og et par glass med vodka senere, fortalte alle om hvor langt de hadde gtt med dem. Jeg ble bare sittende og hre p de andre, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde noe  fortelle om selv.

Det var Janne som snudde opp ned p det hele. "Hva med deg da, Susann?" Jeg rdmet, og s ned i drinken min. 

"Jeg har i grunn aldri hatt noen ordentlig kjreste, jeg."

"Har du kysset noen da? P munnen alts"

Jeg kjente at jeg rdmet. Nikket sakte. Jeg hadde bare kysset to personer p munnen fr, og fortalte dem dette. Hpet vel  f slippe med det, men da det kom fram var plutselig alle over meg. De ville ha alle detaljene!

"Kom igjen, Susann. Du har jo hrt p alle oss."

S jeg fortalte dem det. Jeg burde kanskje ha lyet om den andre gangen, men jeg var vel rett  slett full nok til  si alt som det var. 

Den frste gangen var rett fr sommerferien for et r siden, fr jeg flyttet. Det var p en klassefest, hvor jeg danset med en gutt som jeg hadde vrt forelsket i lenge! Vi kysset flere ganger i lpet av dansen, og han forskte til og med  befle brystet mitt, men jeg stoppet ham. 

Jeg svevde i det bl hele helga, og bare tenkte p festen, og gledet meg enormt til  treffe ham i igjen p skolen mandagen etter. Sikker p at vi n var kjrester. Det viste seg at jeg tok feil. Jeg gikk bort til ham fr frste timen, og spurte ham om vi n var sammen, fullstendig overbevist om at vi var det. Men han bare s dumt p meg, fr han begynte  le. Jeg har aldri vrt s flau i hele mitt liv. Hele klassen var der, og alle bde s og hrte hvordan jeg dummet meg ut. Det var den desidert verste dagen i mitt liv!

Kristine la en arm rundt meg og trstet meg, mens jeg fortalte dette. De s alle lei seg ut p mine vegne, men det tok ikke lang tid fr de ville ha historien rundt mitt andre kyss (ja, ikke andre kyss, men den andre personen jeg kysset). Jeg var veldig motvillig til  si noe om den gangen. Kjente at kinnene brant, og visste at de var knallrde. Til slutt klarte de  overtale meg, men jeg skjnner fremdeles ikke hvordan jeg fikk meg til  fortelle det. Det var min innerste hemmelighet. En hemmelighet som jeg hadde bestemt meg for aldri  fortelle. Det var ogs en hemmelighet som skulle vise seg  snu opp ned p hele hytteturen.

"Jeg trenger pfyll." sa jeg og rakte ut glasset. De andre drakk ogs opp sine glass, og det ble laget nye drinker til alle. Det var plutselig stille rundt bordet n. De satt og ventet p historien min, som det tross alt mtte vre noe spesielt med. Hvorfor skulle jeg ellers vre s motvillig til  fortelle den?

Det var i fjor sommer, like fr skolen begynte igjen, og jeg badet i den lokale innsjen sammen med min beste venninne, Karoline. Vi hadde et eget sted hvor vi pleide  bade. Det var mange fordeler med  bade der; det var fjell og ikke sand (jeg liker ikke s godt  bade p sandstrendene), det var et lite sted, lunefullt og ganske privat, og ingen andre badet der noensinne. Det var en liten hylle p fjellet, som passet akkurat til oss to. Den var s liten at vi mtte sitte helt inntil hverandre. Det var en vakker sommerdag, vi satt der og solte oss, avbrt det hele med et bad i ny og ne. Det var s stille og fredelig. Vi nt begge det fine vret, den koselig plassen og selvflgelig hverandres selskap. (Det s ut til at jentene n begynte  ane hvor historien min bar; de snek til seg overraskede blikk fra hverandre.) 

Etter et av badene, sa Karoline at vi sannsynligvis hadde skyllet av oss all solkremen, og burde smre oss inn pny. Jeg var enig i det, men da jeg fant fram solkremen og skulle smre meg selv inn, sa hun at hun kunne gjre det! "Okay," sa jeg og lente meg tilbake med lukkede yne. 

Hun smurte meg inn, over det hele, og da hun var ferdig kjente jeg leppene hennes mot mine. Jeg kunne ha skjvet henne fra meg, men gjorde det ikke. Det var kanskje den strste overraskelsen. Jeg burde ha flt avsky, men syntes bare at det var deilig! Leppene hennes var s myke. Hun var s m. Tankene raste rundt i hodet mitt. Dette er galt! Dere er begge jenter! Snne ting. Men ingen av oss trakk seg vekk. 

Omsider var det over. Og det gjentok seg aldri. Vi snakket ikke om det etterp, bare l der i solen med armene rundt hverandre. Nr vi skulle g hjem syntes jeg at jeg s trer i ynene hennes, men kunne ikke vre sikker og spurte henne aldri. 

Jeg ble sittende og stirre ned i glasset mitt, mens kinnene brant. Flte blikkene til de andre jentene. Det var helt stille rundt bordet. Ingen visste helt hva de skulle si. Motet hadde plutselig forlatt meg, og jeg angret allerede som en hund p at jeg fortalte dem det. Historien som liksom skulle vre min hemmelighet i all tid. Min og Karolines. 

Det var Ingvild som brt tausheten. Hun s lettere sjokkert ut... men ogs veldig fascinert. "Hun var sikkert forelsket i deg." sa hun, og idet hun sa det skjnte jeg at det var sant. At jeg ikke hadde forsttt det selv fr hun sa det, sier vel egentlig alt om hvor naiv jeg var p denne tiden. Det falt meg rett  slett ikke inn. 

Dagens neste sjokk var det Kristine som stod for. Lavmlt, men rungende tydelig, sa hun: "Det kan jeg i grunn lett forst." 

"Jas?" sa Janne og s p venninnen med rynket panne. 

Jeg satt og kjente at kinnene ble (utrolig nok) enda hetere. Tok en stor slurk av drinken, og hpet at samtalen snart kunne g over p et annet emne. Men jeg visste vel egentlig at det ikke ville skje. At jeg n hadde satt igang kveldens store samtaleemne.

Janne satt med hevede yebryn og ventet p venninnens retrette og stotrende oppklaring. Men Kristine er ikke alltid s lett  bryne seg p. Hun bare smilte. "Ja, jeg har ikke noe problem med  forst det."

Ingvild brt inn i igjen (og stanset dem fr det hele ble for pinlig). "Kan du ikke fortelle mer om hun venninnen din."

Jeg smilte litt nervst, tok en ny slurk av drinken. Tenkte meg om en stund. Igjen satt jentene helt stille og bare ventet p meg. Jeg flte meg i grunn litt utilpass, men nr jeg frst begynte  fortelle om Karoline ble bde jeg og tilhrerne mine trollbundet. Vi ble p en mte alle fascinert av henne. Jeg som s henne i et nytt lys n, de fordi hun er en veldig fin person, som antageligvis har hatt det vondt i en lengre periode. Jeg inns det. Hun m ha hatt det veldig vondt.

"Karoline og jeg har fremdeles kontakt," begynte jeg. "Vi skriver brev til hverandre nesten hver dag. Mine brev er nesten alltid korte og relativt innholdslse. Det er tross alt ikke s mye som skjer meg om dagen. Noen ganger tar jeg meg tid til  skrive litt lengre brev til henne, men da er jeg alltid forferdelig deppa s det kan ikke vre srlig gy  lese dem. Men hennes brev er bestandig lange, og ofte s nydelig skrevet at jeg fr trer i ynene. Hun har en utrolig mte  ordlegge seg p. 

"Av og til, om kvelden, tar jeg fram noen av brevene hennes og leser dem. Leser diktene hennes, og de fargerike beskrivelsene av de siste dagers hendelser." Jeg s p jentene rundt bordet og tok en slurk til av drinken. Ingen s ut til  ville avbryte meg, s jeg fortsatte: 

"Vi har i grunn ikke kjent hverandre s lenge. Hun er et par r eldre enn meg. Jeg har jo bestandig visst hvem hun var, men det var frst sommeren for to r siden at vi virkelig ble kjent med hverandre. Og etter det hang vi nesten bestandig sammen."

Jeg fortsatte  legge ut om Karoline, og p mange mter virket vel jeg like forelsket i henne som hun antagelig var i meg. Kanskje var jeg ogs litt forelsket i henne, men trengte litt tid (og mange rare opplevelser) p  innse det. 

Vi ble sittende og snakke (pinlig lenge, faktisk) om Karoline, og hva hun flte for meg. Etterhvert som alkoholen pvirket meg i stadig strre grad, ble jeg mer og mer frittalende. Og... ja, det holder vel egentlig  si at jeg skjnte mye denne kvelden som tidligere har vrt pussig, men som n kom inn i en helt annen sammenheng. Det mest positive jeg kan si om meg selv og denne kvelden, er at jeg aldri hadde noen negative tanker om Karoline. Hun var, og er, en av de nydeligste venninner en kan ha. Jeg vet n hvor lett man fr negative tanker om lesbiske og biseksuelle jenter, og jeg er aldri s lite stolt av at de overhodet ikke var tilstede hos meg denne kvelden. Jeg bare syntes mer og mer synd p henne nr jeg tenkte tilbake p de stundene som for meg var vakre og nydelige, men som for henne ogs m ha vrt frustrerende og vonde. 

Nr vodkaflasken var tom, fant vi ut at det var p tide  slutte  drikke! Dvs. jeg og Heidi ville gjerne pne en ny, men Janne og Linda bestemte at nok fikk vre nok (og dagen etter var jeg oppriktig takknemlig for det). Det vi derimot var enige om alle sammen, var at et nattbad ville passe glimrende. S vi sprang ut, seks fulle smjenter i bare nettoen, og badet. Vannet var heldigvis plassert laglig til, like utenfor hytta. 

Vannet var kaldt og oppfriskende. Kort tid etter flte jeg meg edru igjen, noe som i seg selv var ganske fint akkurat da, syntes jeg. Selv om jeg antagelig var langt fra edru, s klarnet tankene. Er det noe jeg ikke liker med  drikke meg full, s er det den medflgende tken. Humret blir upklagelig, en fr mere 'guts' og tr  drite seg ut, selv det  miste balanseevnen kan p sin mte vre okay. Men tken som legger seg over hodet og slver tankevirksomheten, den har jeg aldri likt. 

Vi kom oss opp av vannet etterhvert, og sprang inn i hytta igjen. Vte og kalde. S ble vi sittende i soveposene og varme oss, mens vi pratet om hvor flott det var her ute. 

Det var sent nr vi la oss. Veldig sent. Og jeg var steintrtt. Jeg sovnet omtrent idet jeg la hodet p puta. Jeg sov dypt og lenge, fullstendig uvitende om at neste dag skulle verden bli snudd p hodet.

                             ---ooOoo---

Det var morgen. Sola skinte, og hadde tydeligvis gjort det en stund. Hytta var glovarm, og jeg oppdaget at jeg hadde mer eller mindre sparket av meg soveposen. Da jeg satte meg opp og strakte meg, oppdaget jeg en annen ting. Jeg var den eneste i hytta. Og jeg hadde en forferdelig skallebank. Hodet verket som besatt. 

Jeg fikk p meg en shorts og t-trye, og gikk ut p leting etter de andre. De satt ute og smpratet, og virket uforskammet pigge; hvertfall i forhold til snn jeg flte meg. Praten var som den alltid er hos jenter i vr alder; lav og fnisete. De lo av et eller annet som tydeligvis var hysterisk morsomt da jeg kom bort til dem. Jeg forskte  smile og si hei, men det ble ikke s veldig hjertelig akkurat... Jeg flte meg virkelig miserabel.

Janne derimot strlte. "Men der har vi jo solstrlen vr." (spredt latter) "Ikke helt i form idag, lille bie?"

Jeg ristet p hodet. "Nei, jeg har litt hodepine..."

"Og kanskje litt trst."

"Ja, der sa du det. Trst." Jeg smilte av dette. 

Hun rakte meg en plastflaske med vann, hvorp jeg takket og satte meg ned ved siden av henne. Vannet var vidunderlig. Virkelig herlig. Og nr Linda tryllet fram en hodepinetablett, begynte ting  se litt lysere ut. Jeg la meg tilbake, lukket ynene og bare ventet p at hodepinen skulle forsvinne.

Noen minutter senere hadde den gjort nettopp det. S jeg satte meg opp igjen, og ble med i samtalen. S satt vi der, da. Seks jenter, smpratet om lst og fast. Litt etter litt gikk det opp for meg at stemningen var ganske spent. De vekslet blikk med hverandre, og det virket som om de anstrengte seg veldig for  holde samtalen i gang. Jeg lurte litt p hva som egentlig foregikk, men slo det hele raskt ifra meg. De var sikkert bare litt trtte, og antakelig i lettere bakrus de og. Det var sikkert bare noe snt... Sikkert.

Og s nevnte jeg p at jeg begynte  bli sulten, og dermed laget vi frokost. Den anspente stemningen forsvant, og alle pratet plutselig i munnen p hverandre igjen. 

Dagen forsvant altfor fort, slik nydelige dager s ofte gjr. Vi byttet ut klrne vre med bikinier, og tilbrakte dagen for det meste i vannet, eller liggende i solen. 

Det var frst utp ettermiddagen, nr vi skulle spise igjen, at den anspente tonen kom tilbake. Janne satt igang med  fordele jobber til middagen, og med ett bare visste jeg at noe helt spesielt var i gjre. 

"Linda og Ingvild kan lage potetmos, Kristine og Heidi tar oppvasken, ogs kan jeg og Susann ta oss av blet og grillinga." Heidi s litt skeptisk ut og ppekte at fordelingen var noe ujevn. Men Janne bare trakk p skuldrene. "Vi rullerer; bytter roller i morgen. Da jevner det seg ut... Okay?" Alle var enige i at det var en tilfredsstillende lsning. 

S jeg endte opp med  samle inn ved, og gruble p Janne. Hun var en typisk ledertype. Autoritr, kjapp i vendinga, flink til  ta beslutninger som i hvertfall tilsynelatende var noenlunde rettferdige. Men hun hadde ogs tendenser til en ovenfra og ned holdning, noe jeg aldri har verdsatt i srlig grad. 

Vi danderte noen store stener i en ring, la en del ved i midten, og tente opp. Det vil si, Janne tente opp. Hun hadde virkelig teken p det der. Jeg er bestandig en snn klums nr det kommer til slike ting, og tok plutselig meg selv i  st og beundre henne. 

Hun reiste seg og snudde seg brtt. S meg et yeblikk rett i ynene, fr blikket mitt vek unna, og jeg s ned i bakken. Kinnene ble med ett veldig varme. Hvorfor hadde hun en snn virkning p meg? 

Janne la hodet p skakke, og smilte. Hun tok et skritt forsiktig mot meg, strk meg forsiktig over kinnet. "Det er i orden." hvisket hun. Hnden hennes etterlot brennende spor i kinnet midt. Jeg s opp, og inn i ynene hennes. De var store og vakre. rlige. Hun hadde nydelige yne, og jeg var plutselig helt fortapt i dem. 

Hun gikk enda et skritt mot meg, og ble n stende helt inntil meg. Janne var noen centimeter hyere enn meg, s jeg ble stende og se opp i de vakre ynene hennes. Jeg kjente lukten av henne. St parfyme, solkrem og en svak aning av hennes kroppslukt, som ogs var noe stlig. Behagelig. Nrmest berusende. 

Hun smilte, la armene om nakken min. Trakk meg inntil seg. Jeg strittet litt imot til  begynne med, men det var i grunn fnyttes. Verden begynte  svimle for meg, jeg flte meg r i hodet. Knrne sviktet.

S kysset hun meg. Jeg lukket ynene og ga etter. Leppene vre berrte hverandre lett til  begynne med. Hun presset seg hardere inntil meg. Jeg kjente den varme kroppen hennes tett inntil min. Brystene hennes presset mot mine to sm knopper. Munnen hennes presset hardere mot min. Hun pnet den og lot tungen gli over mine lepper. 

Jeg pnet munnen min, og tok velvillig imot henne. Oppdaget at armene mine l rundt midjen hennes og presset kroppen hennes mot min. Uten  kunne hjelpe for det, besvarte jeg kysset. Tungene vre lekte med hverandre, utforsket den andres munn.

S var det over. Hun trakk seg vekk fra meg, smilende. Blunket, og snudde seg vekk. Jeg ble bare stende og mpe, med pen munn. Hun hadde paralysert meg fullstendig. Hva i all verden var i ferd med  skje? Hva hadde egentlig skjedd n nettopp? Jeg hadde fremdeles smaken av henne i munnen. Lukten av kroppen hennes satt i neseborene. 

Og hun bare gikk inn i hytta. Hvordan kunne hun klare det? 

Jeg satt meg ned p gresset, og kikket p det stadig voksende blet. r i hodet. Forvirret. Prvde  samle tankene. Elsket jeg Janne? Nei, jeg tror ikke det. Men var jeg forelsket i henne? Kanskje... jeg visste ikke sikkert, men hun hadde en voldsom virkning p meg. Og bare tanken p  kysse henne igjen fikk kroppen min til  sitre. Kjenne kroppen hennes mot min, en gang til... Jo, jeg var kanskje litt forelsket i henne.

Plutselig var hun tilbake. Hun smilte til meg, men sa ingenting. Jeg smilte usikkert tilbake. Hun la hnden under haken min, og lftet hodet mitt. Jeg s henne i ynene, de vakre ynene hennes, som var s altfor lett  bare forsvinne inn i... Hun smilte enda bredere.

S brt hun fortryllelsen, og gikk bort til blet. Pirket litt borti det med en pinne. "Jeg tror det er klart n." sa hun. Hun snudde seg mot meg igjen. S meg inn i ynene atter en gang, og smlo litt for seg selv. Jeg forskte  se vekk, men fant ut at det ikke var mulig. Hun hadde forhekset meg. Jeg klarte ikke  flytte blikket. 

Janne smilte fremdeles, men det var ogs noe annet i blikket hennes. Noe jeg ikke klarte  definere. Begjr? Kanskje... p en mte s hpet jeg det. 

Igjen var det Janne som brt fortryllelsen, det virket som om jeg var ute av stand til det. "Vi m nok rope p de andre," sa hun med en anelse skuffelse i stemmen. Hun s bort p hytten. "N er blet klart," ropte hun plutselig, "hvis dere tar med maten, s kan vi bare sette igang."

Minuttet senere, var alle sammen samlet rundt blet. Vi t som glupske, tydelig like skrubbsultne alle sammen. Og det smakte virkelig godt, slik plser stekt p bl gjerne gjr.

Praten gikk kontinuerlig under mltidet, men jeg satt helt stille. Hadde i grunn nok med mine egne tanker. 

Plutselig lo alle sammen, og jeg skvatt til. S opp p dem. Det var visst meg de lo av, men jeg kunne ikke skjnne hva jeg hadde gjort.

Heidi var den som kom seg frst. "Tankefull idag, Susann?"

"Eh.. ja, jeg er kanskje det." svarte jeg usikkert. 

"Jeg fr sprre deg igjen," hun smlo litt og la til "for fjerde gang," (latteren blusset opp pny hos de andre) "om du vil ha en plse til."

Jeg lo litt selv ogs, selv om jeg egentlig flte meg mer forvirret enn noe annet. N frst oppdaget jeg at jeg hadde spist opp plsen. Hvor lenge hadde jeg vrt ferdig med den? Jeg ante ikke. Hadde ikke peiling, og det var nesten litt skremmende. Men, joda, jeg hadde veldig lyst p en til, og sa s. Jeg fikk plsen, men visste vel i grunn at jeg ikke slapp s lett fra det.  

Det var Ingvild som kom med det uunngelige sprsmlet. "Og hva var det du egentlig satt og tenkte p?" Hun s sprrende p meg, fr hun la til med et glimt i yet, "eller kanskje jeg skal si 'hvem'?"

Jeg s ned i bakken, og kjente kinnene ble varmere og varmere. Men jeg overrasket nok alle, ikke minst meg selv, da jeg hevet blikket igjen. "Jeg tenkte faktisk p Janne." Jeg kikket bort p Janne, og kjente at jeg smeltet innvendig. 

Hun var s nydelig. Det er ufattelig vanskelig for meg  beskrive dette, men det er antagelig et av de fineste yeblikkene i mitt liv. Solen var p vei ned i horisonten, og badet himmelen med sitt rde vakre lys. Og midt i dette satt Janne, og s p meg. Blikket hennes var lett ertende, men ogs fylt av noe mer. En slags blanding av overraskelse, respekt og begjr. Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg i det yeblikket ikke lenger var i tvil. Jeg var virkelig forelsket i henne. Og jeg var plutselig sikker p at hun var minst like forelsket i meg. 

ynene vre lste seg fast i hverandre, slik de hadde gjort det flere ganger tidligere, men med den store forskjellen at vi n ikke var alene. Langt fra alene. Vre fire venninner s p oss, og svelget alt som skjedde rtt. 

Vi satt slik lenge. Det fltes i hvertfall som en evighet. Fr Linda brt tausheten. "Prver du  fortelle oss at du er forelsket i Janne?" Det var et lite snev av avsky i stemmen hennes, som p den ene siden gjorde vondt  hre, men som p den andre siden var meg rennende likegyldig. 

Ingvild svarte for meg. "Selvflgelig gjr hun det." Og noen sekunder senere la hun til. "Og Janne er minst like forelsket i Susann." Janne s et yeblikk overrasket bort p Ingvild, men hun benektet ingenting. S kikket hun tilbake p meg.

Ansiktet hennes brt ut i et smil, og hun la hodet p skakke. Hun var bare s ufattelig st. Jeg kjente at jeg smilte selv, og av en eller annen grunn s brant kinnene mine noe voldsomt. 

Linda pustet tungt ut. "Oj..." sa hun bare. Hun var tydeligvis den som hadde vanskeligst for  svelge det som skjedde. 

Alle s bort p henne, og hun s tilbake p meg. Ansiktet hennes var en gte av blandede flelser. "Vel," sa hun og forskte seg p et smil, "jeg fr vel bare gratulere dere da, og hpe det beste." Hun reiste seg og rakte meg hnden.

Sakte og noe usikker, reiste jeg meg ogs. Jeg tok imot hnden hennes, og kjente hennes faste hndtrykk. "Takk." sa jeg lavt. Hun snudde seg mot Janne, og tok ogs henne i hnden. S snudde hun seg og sprang avgrde. 

Jeg s forvirret bort p Janne, som s like forvirret tilbake p meg. Jeg skulle til  sette avgrde etter henne, men Ingvild stoppet meg. Hun la hnden p skulderen min og s meg i ynene. "Ikke. Jeg kan g og snakke med henne, jeg. Det er nok bedre det." Jeg nikket. Klarte ikke helt  kvitte meg med klumpen i halsen, mens jeg s hun la p sprang etter Linda. 

Heidi reiste seg og foreslo for Kristine at de skulle gjre seg ferdig med oppvasken, jo fr jo heller. Og noen yeblikk senere var vi alene. Janne og jeg. Vi sto begge to oppreist, og for en gangs skyld s hun like forvirret ut som meg. Hun s ned p bakken, og virket med ett mye yngre. For en gangs skyld s hun ut som en fortapt liten skolejente. Nyaktig slik jeg som regel fler meg. 

Jeg gikk bort til henne og strk henne over kinnet. Med ett var armene hennes rundt meg. Jeg la hodet mitt ned mot den ene skuldra hennes, og klemte kroppen hennes inntil min. 

Det var s deilig  bare st slik. Kjenne kroppsvarmen hennes. Lukten av henne, som jeg etter hvert ble mer og mer avhengig av. Hennes store tunge bryster mot mine sm knopper. 

Hun trakk seg vekk. S alvorlig ut. Pustet dypt inn, og sa: "Susann, jeg vil du skal vite at det er sant. For frste gang i mitt liv er jeg forelsket i ei jente. I deg. Gudene skal vite at det er vanskelig  innrmme, men det er sant." Hun smilte plutselig bredt.

Jeg svarte henne ikke, bare trakk henne inntil meg igjen. Men hun lot meg ikke legge hodet tilbake p skulderen hennes. I stedet tok hun hodet mitt mellom hendene sine og kysset meg. Og jeg kysset henne. Og for frste gang p veldig, veldig lenge var jeg virkelig lykkelig. 

                             ---ooOoo---

Det ble en forunderlig kveld, preget av motstridende flelser. Janne og jeg var i en slags lykkerus, mens de andre jentene forskte s godt de kunne  holde maska. Vi drakk ikke noe denne kvelden, ingen av oss var srlig vant med alkohol, s to dager p rad ville vre litt i det meste laget. Dessuten hadde vi bare en flaske vodka igjen (hvis ikke noen av de andre jentene hadde noe p lur), og vi hadde enda to kvelder igjen, fr vi skulle bli hentet. Det var i hvertfall ingen som brakte det p bane, og det tror jeg igrunn alle bare var glad for. 

Janne og jeg satt sammen i sofaen og var vel mest opptatt av hverandre. Vi hadde vrt for oss selv nesten hele kvelden, fr alle trakk seg tilbake til hytta. Vi gikk en lang fjelltur alene, og i lpet av den turen kysset vi s mye at jeg var blitt sr p leppene. En gang stanset vi og la oss i ettermiddagssolen. Og da jeg kjente hendene hennes over brystene mine lot jeg vre  stanse henne. Det var s godt. Hun la seg over meg. Vi kysset som besatt, og hendene hennes klemte varsomt om de flsomme brystene. 

N, i hytta, var vi mer tilbakeholdne. Vi unnlot  kysse her hvor alle kunne se oss, men det var nok ganske penbart at vi var fullstendig borte i hverandre. 

De andre jentenes reaksjoner var vidt forskjellige. Kristine s minst berrt ut, og var vel den av oss som oppfrte seg mest naturlig. Hun har en egen evne til  takle situasjoner av alle slag, og n var det mest hun som sto for den, etter forholdene, fine tonen vi hadde i hytta. 

Ingvild satt og hadde problemer med ikke  stirre penlyst p oss. Nr jeg s henne i ynene vek blikket hennes, men s fort jeg s et annet sted var blikket hennes tilbake. Men hun smilte og var i godt humr, det var ikke det minste spor av avsky eller misbilligelse  spore hos henne, og akkurat det var jeg litt glad for.

Heidi var nok like spent som Ingvild, men skjulte det adskillig bedre. Men nr jeg kom ut av en av trancene mine, hvor bare Janne eksisterte, fanget jeg blikket hennes. Jeg tror nok alle disse tre jentene var mest glad p vre vegne, men ogs overrasket og fascinert av det som hadde skjedd. 

Linda derimot, var en gte denne kvelden. Hun sa knapt et ord, og s meg aldri i ynene. Hun satt i stolen rett overfor meg, og s mest ned i sitt eget fang. Det hendte jeg tok henne i  stirre p Janne, og det jeg s i ynene hennes da, vil jeg helst ikke gjengi. Hun virket ikke akkurat glad p vre vegne for  si det slik.

Kvelden var i det store og det hele mindre preget av penhet enn kvelden fr. Delvis skyldes nok det fravret av alkohol, men naturligvis var det dagens hendelser som var mest skyld i det. Flelsen av anspenthet som jeg hadde hatt flere ganger i lpet av dagen var ofte direkte ptrengende denne kvelden, men stort sett klarte Kristine  lose oss gjennom. Ja, jeg gir henne all re og honnr for akkurat det. Janne og jeg var igrunn s opptatt av hverandre, at vi som regel ikke enset hva som foregikk blant de andre. 

Vi la oss tidligere denne kvelden (og hoppet over nattbadet som hadde vrt s oppfriskende kvelden fr). Jeg hadde veldig lyst til  foresl at Kristine og Janne byttet plass, slik at jeg og Janne kunne ligge sammen p sofaen, men jeg klarte ikke  opparbeide mot til  foresl noe slikt. Ingen av de andre nevnte noe p det heller, s det ble til at vi alle l p samme sted som natten fr. Ingvild og Janne p det ene soverommet, Linda og Heidi p det andre, mens Kristine og jeg delte sovesofaen.

Forrige natten sovnet jeg direkte, men denne natten skulle det vise seg  ta mye lenger tid. Og mens jeg l i mrket, ved siden av Kristine (som jeg skulle nsket var Janne), forskte jeg (uten srlig hell)  analysere dagens hendelser. Jeg er redd jeg aldri har vrt noen kynisk analytiker. For mens jeg l der og tenkte gjennom hva som hadde skjedd med meg og Janne, gled tankene mer og mer over p hvor nydelig Janne var. Jeg s henne for meg, med hodet p skakke og et lett ertende uttrykk i ansiktet. Den vakre kroppen hennes, og de varme, myke leppene (som jeg n var blitt s kjent med). Hendene hennes som klemte om mine bryster. 

En stadig mer velkjent flelse krp inn i underlivet mitt, og gudene skal vite at jeg hadde lyst til  berre meg der nede. Men jeg torde selvflgelig ikke det med Kristine liggende ved siden av meg. Jeg lurte litt p  g ut og ta meg av det hele ute, men kastet straks ideen fra meg. Nr jeg kom ut i kulda ville sikkert magien forsvinne og jeg ville bare lure p hva i all verden jeg gjorde for noe der ute. Jeg konsentrerte meg i stedet om tankene p Janne, og fantaserte om henne. Om hvordan vi skulle fortsette herfra. Det slo meg plutselig. Livet etter hytteturen. Hva ville det bli til med oss da? Uff, jeg orket ikke tenke nrmere p det. 

Akkurat i det jeg forskte  vri tankene tilbake til det fysiske forholdet mellom meg og Janne, hvisket Kristine i ret mitt: "Jeg m prate litt med deg."

Jeg skvatt litt, da jeg automatisk hadde gtt ut i fra at alle de andre hadde sovnet. Jeg svarte henne ikke, men snudde meg mot henne slik at hun forstod at jeg var vken, og klar til  hre hva hun hadde  si.

"Det gjelder Linda." Hun hvisket s lavt at det var knapt hrbart. Jeg mtte anstrenge meg for  hre henne. Vel, da slapp vi hvertfall  bekymre oss om at de andre kunne hre noe gjennom de lukkede drene. 

"Jeg stoler ikke helt p henne." Jeg kjente pusten hennes mot ansiktet mitt. Hun var tett inntil meg n.

Jeg skjnte ikke helt hvor hun ville. "Hva er det du mener?" hvisket jeg tilbake. 

"Jeg vet ikke helt." sa hun plutselig, og var stille en lang stund. "Man gjr mye rart nr man er s plaget av sjalusi."

Jeg ble liggende i mer eller mindre sjokktilstand, mens ordene sank inn. Jeg kjente den varme pusten til Kristine i ansiktet mitt, slik hun mtte kjenne min i sitt ansikt. Tankene raste som besatt. Det var sant. Det skjnte jeg med en gang. P samme mte som Ingvilds utsagn om Karoline kvelden fr satt fjorrets hendelser i et nytt lys, ble dagens hendelser, Lindas pussige reaksjoner, satt i et annet lys n. Det merkelige er at jeg aldri ser ut til  fatte disse tingene selv. Jeg m visst ha alt inn med teskje. 

Jeg forskte  innbille meg at det var Janne hun var forelsket i, og meg hun var sjalu p, men inns raskt at det var motsatt. Herregud, i lpet av to dager har jeg innsett at tre forskjellige jenter er forelsket i meg. Hvordan i all verden kan det ha seg? Ingen gutter viser noe srlig interesse. Kanskje jeg ubevisst ter meg p en mte som viser at jeg liker jenter bedre enn gutter. Selv om det ikke falt meg inn tidligere, s er det kanskje snn. 

Men p den annen side, s hadde jeg bestandig tenkt p gutter fr jeg falt slik for Janne. Eller kanskje ikke? Jeg var plutselig veldig usikker p min egen seksualitet. At jeg var forelsket i Janne var hevet over enhver tvil, men jeg tror ikke jeg tidligere hadde vrt interessert i noen jenter p den mten, selv ikke ubevisst. 

Etter en evighet av tanker i alle mulige retninger spurte jeg Kristine om hun kunne tenke seg  prve  hjelpe meg. Kanskje snakke med Linda om det. Jeg tenkte at hun kanskje ville komme seg lettere igjen hvis hun kunne prate med noen om det.

"Nei." sa hun. "Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg med det." Jeg ble mildt sagt overrasket av at hun avslo s blankt. Hun ville ikke engang forske  prate med henne om det. 

"Hvorfor ikke?" spurte jeg.

Hun svarte ikke. Vi l slik lenge. Stille. Jeg kunne fremdeles kjenne pusten hennes. Og jeg var nesten litt sur p henne. Hvorfor fortalte hun meg dette, nr hun ikke var villig til  hjelpe meg. Langt i bakhodet surret det vel noen tanker om at det ikke var mer enn rett og rimelig at jeg tok meg av dette selv. Hun hadde jo ikke noe med det  gjre. Men likevel. Hun var en venninne av oss begge, eller hvertfall en venninne av Linda. 

Jeg gjentok sprsmlet, og denne gangen svarte hun. "Jeg bare kan ikke." Stemmen hennes var faktisk litt grtete, hun klarte ikke helt  hviske. Det var tydelig at hun var p grten, og jeg skjnte plutselig ingenting lenger. Hva i all verden var det med henne? Hvorfor tok hun seg s nr av dette. Kanskje hun og Linda var nrmere venner enn jeg trodde p forhnd. 

"h... du skjnner jo ingenting." utbrt hun plutselig, og snudde seg rundt. Hun trakk seg vekk fra meg, la seg inntil veggen. Hele sofaen ristet av hennes grt n, og jeg var mer forundret enn noensinne. Hvorfor tok hun dette s hardt? 

Plutselig slo en tanke ned i hodet p meg, og jeg kjente at kinnene ble varme. Dette var for mye. Var hun ogs forelsket i meg?  Gud. Dette kan da ikke vre sant? Det eneste som mangler n er at Ingvild og Heidi ogs finner p  falle for meg. Herre Jesus. 

En ny tanke for ned i hodet mitt. Kanskje Kristine var forelsket i Linda. Kristine er bestandig s vanskelig  forst seg p. Kanskje det var Linda hun var forelsket i. N syntes jeg den tanken var minst like sannsynlig som den frste. Jeg hpet nesten at det var slik det var.

Jeg let meg mot henne, og la armen rundt henne. Hun l lenge slik, hikstende av grt, fr hun snudde seg tilbake. Hun la det trevte kinnet sitt inntil mitt, og klemte meg. S la hun seg tilbake ned p puten, med ansiktet vendt mot meg igjen. 

"Gud, hvor jeg misunner Janne." sa hun, og jeg bare lukket ynene. Det var bare  innse at tre av de fem jentene jeg var p tur med, hadde falt for meg. Jeg skulle likt  vite sannsynligheten for at noe snt skal skje! 

Jeg l fremdeles med armen rundt henne, og akkurat n flte jeg ikke for  ta den bort. Jeg flte igrunn mest for  begynne  grte selv, og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg trakk meg enda tettere inntil Kristine, la kinnet mot hennes, og begynte  grte. Var n i fullstendig villrede, visste ikke hva jeg skulle gjre lenger. 

Etter en stund gikk det over. Jeg trakk meg litt unna henne, og s at hun smilte tappert til meg. Uten  tenke over det kysset jeg henne. Hadde jeg tenkt over det, s hadde jeg selvsagt latt vre, men det var liksom s naturlig. I det jeg kjente de skjelvende leppene hennes mot mine, sprang skyldflelsen opp i meg. Dette var ikke riktig. Det var direkte drlig gjort overfor bde Kristine og Janne. Det var jo Janne jeg elsket. I hvert fall trodde jeg det selv. Med dette kysset bedro jeg dem begge.

Armene hennes skte rundt kroppen min, og munnen hennes pnet seg. Jeg mtte tungen hennes med min egen, og med ett var de sterke flelsene i underlivet fra tidligere p kvelden tilbake. Hendene hennes strk meg over ryggen, fr hun trakk meg helt inntil seg. Jeg kjente kroppen hennes inntil min. Hun hadde adskillig mindre bryster enn Janne, men de var likevel mye strre mine. 

Jeg var oppslukt av begjr, ispedd litt skyldflelse n. Vi sparket av oss soveposene, og plutselig var kroppene klistret inntil hverandre. Hun presset det ene lret sitt mellom mine, slik at vi begge l med den andres lr opp i skrittet. Jeg var fullstendig beruset av begjr n. Vi rullet oss over, slik at hun l p rygg, og jeg l over henne, fremdeles med skrittet i press av den andres lr. Munnene vre var klistret sammen.

Med en viljestyrke som jeg ikke hadde klart  mobilisere hvis ikke jeg hadde vrt s hodestups forelsket i Janne, trakk jeg meg fra henne. Jeg l fremdeles opp henne, men ikke s tett som tidligere, og kysset var endelig brutt. 

"Dette er helt galt." stnnet jeg. "Jeg beklager virkelig Kristine, men det er Janne jeg elsker. Vi kan bare ikke fortsette."

Hun s ut nyaktig som jeg flte meg. Motstridende flelser herjet i ansiktet hennes. Kroppen oste av begjr. Og jeg kjente den skarpe kjnnslukten som n l som en eim over stuen. "Vr s snill." sa hun. "Bare for i natt. I morgen natt kan jeg bytte med Janne, og s skal jeg aldri plage deg mer. Men det vil vre mye lettere hvis jeg har et s fantastisk minne  bre med meg."

Det var et fristende tilbud. Jeg var s kt n at kroppen skrek etter utlsning. 

Kristine tryglet videre: "Det er ikke riktig overfor Janne, jeg vet det, men vi har jo allerede gtt for langt i s mte." Jeg mtte si meg enig i det. "Hvis du gir meg denne natten, s skal jeg gjre hva jeg kan for  snakke Linda til fornuft. Vr s snill, Susann. Jeg elsker deg s hyt, og jeg vet du ikke elsker meg. Jeg trygler deg, vr s snill. Gi meg dette minnet for livet." 

Jeg sank p en mte ned til henne. Svarte henne ikke, men p en eller annen mte var vi igang igjen. Vi var nakne begge to, uten at jeg ante hvordan trusene hadde forsvunnet. S var plutselig hodet mitt mellom lrene hennes. Hun la bena over skuldrene mine, og klemte dem sammen om hodet. For frste gang i mitt liv s jeg et jentekjnn p nrt hold. Det var ganske mrkt i rommet, bare litt lys fra mneskinnet utenfor. 

Kusa hennes var usedvanlig vakker, og da jeg kjente en hnd som presset hodet ned mot kjnnet hennes hadde jeg ikke betenkeligheter. Jeg lot tunga gli prvende over den smale sprekken, fr jeg lette opp hennes klitoris. Da jeg fant den, konsentrerte jeg meg fullstendig om denne lille tappen, som i hvert fall p meg selv var nkkelen til orgasme.

Og det virket! Hun presset lrene hardt sammen om hodet mitt, og begynte  vri og kaste p kroppen. Jeg hadde min fulle hyre med  holde flge med de uforutsigbare bevegelsene hennes. Til slutt segnet hun utmattet om p sofaen. Jeg let meg opp til henne, og kysset henne p munnen. Hun s ikke ut til  bry seg om at hennes egne safter var klint utover ansiktet mitt. Tanken p at hun m ha kjent smaken av seg selv fra min munn var utrolig opphissende. Det kriblet voldsomt i kroppen, jeg hadde store problemer med  holde fingrene vekk fra kjnnet mitt, og s virkelig fram til  f en tilsvarende behandling av Kristine. 

Det var da jeg snudde meg rundt for  proklamere at det var hennes tur, at jeg s dren sto p gltt. Den var lukket tidligere, det var jeg helt sikker p, hvilket mtte bety at noen kikket p oss. Jeg stivnet til, og stirret mot drpningen. Kristine merket at noe var galt, og s fra meg og bort til dren, fr hun utbrt: "Ja, n har du jo sett alt som har foregtt, s du kan like gjerne komme inn."

Jeg kjente jeg rdmet fra fotslene og opp! Det var jo naturligvis sant. Hvem det n enn var som oppholdt seg bak dren, mtte ha sett alt som foregikk her inne. Men jeg var likevel forundret over hvor kald Kristine bestandig klarte  holde seg i snne situasjoner. 

Scenariene fr gjennom hodet mitt. Jeg brast nesten spontant i grt da jeg inns at det kanskje allerede var slutt mellom meg  Janne; fr det hele egentlig hadde begynt. 

Dren beveget litt p seg, men hvem det enn var bak der, s var hun ikke s veldig lysten p gi seg til kjenne. Mulighetene for gjennom hodet mitt. Det var den eneste dren i stua, s den ledet ut til begge soverommene, hvilket betydde at ingen i utgangspunktet var ekskludert. Men jeg klarte ikke helt  forestille meg at Janne ville finne p  gjemme seg slik bak dren. Hun ville etter all sannsynlighet ha gitt seg tilkjenne s fort hun fant ut hva som foregikk. Og hun ville i hvert fall ikke nle nr hun visste at hun var oppdaget.

Denne konklusjonen gjorde meg noe lettere til sinns. Kanskje Janne ikke behvde  f vite noe. Det er naturligvis verre at en tredje person er innblandet, men jeg s i alle fall muligheten til  kunne fortsette forholdet med Janne. Det var jo henne jeg var forelsket i. 

Da var det tre alternativer igjen. Men etter noen sekunders febrilsk tankegang kom jeg til at alle tre var kapable til  holde seg skjult slik. Hvem av disse tre det var spilte vel egentlig mindre rolle. Situasjonen var katastrofal nok uansett hvem det mtte vre, men jeg hpte p en mte at det ikke var Linda. Det var ille nok for henne som det var.

Jeg kjente jeg begynte  skjelve. Leppene dirret plutselig. Tanken p Jannes reaksjoner dersom hun fikk vite noe var helt forferdelig. Og personen bak dren holdt seg fremdeles skjult.

Plutselig brast det for meg. Jeg vet ikke helt hva som var utslagsgivende. Den uutholdelige spenningen, uvissheten, begjret som fremdeles raste gjennom kroppen eller sjenansen som fulgte av tanken p at noen hadde sett meg slikke Kristine mellom beina. Uansett, s klarte jeg ikke mer. Jeg begravet hodet inn i armkroken til Kristine og lot grten komme.

Og nr jeg ikke holdt igjen lenger kom den med voldsom kraft. Jeg angret plutselig bittert p det jeg hadde gjort. Kroppen ristet av de voldsomme hulkene. 

"Kom inn, Ingvild. Og lukk dren etter deg." Jeg vet fremdeles ikke om Kristine s hvem det var som gjemte seg bak dren, eller om hun klarte  tenke seg til det. Uansett, s var det Ingvild som kom. 

Jeg l fremdeles med hodet i armkroken til Kristine. Hun begynte  stryke meg over hret. 

Det var helt stille en lang stund. Eneste hrbare lyden i rommet var min stille grt, som etter hvert begynte  avta i styrke. Jeg ble mer oppmerksom p hvor hodet mitt var, og lukten fra Kristines armhule som med ett var ganske sterk. Kinnet mitt l inntil det ene myke brystet hennes. Hun hadde vridd seg litt, slik at ansiktet mitt presset mer mot dette brystet enn mot armen. 

Hun tok tak under haken min, og lftet ansiktet mitt opp. Jeg s p henne gjennom trene. Hun smilte srgmodig til meg, og kysset meg lett p munnen. 

"Det gr nok bra, skal du se." sa hun. S nikket hun mot Ingvild. Jeg snudde meg og satt meg opp, tett inntil Kristine som svarte med  legge en arm rundt meg. Hodet mitt sank ned p skulderen hennes, mens jeg stille betraktet Ingvild. 

Hun s overrasket ut, men ikke s veldig sjokkert. Kanskje hun hadde sluttet  bli sjokkert av meg, eller kanskje hun hadde rukket  komme seg over det verste; ikke vet jeg. Uansett s var det andre flelser som var adskillig tydeligere i ansiktet hennes. Mest av alt s hun fascinert og bekymret ut. Men ogs flau og utilpass. 

"Det var ikke meningen  spionere p dere." begynte hun. "Jeg hrte noen lyder her ute, og gikk for  se om alt var ok. Jeg ventet jo ikke at dere... ja, du vet." Hun gjorde en armbevegelse for  beskrive det hun ikke fikk seg til  si, fr hun fortsatte. "Jeg trodde at Susann og Janne... ikke dere to."

Kristine nikket henne videre. "Jeg pnet dren forsiktig for ikke  vekke dere hvis dere sov." Hun s stadig mer utilpass ut, blikket hennes forsvant plutselig ned i sitt eget fang. "Og nr jeg frst s hva dere holdt p med, s klarte jeg ikke  lukke dren. Jeg visste det var galt  spionere slik, men jeg har aldri sett noe lignende fr, og..." Ordene forsvant da motet sviktet henne. Hun s opp p oss igjen.

Kristine nikket svakt, og tenkte seg om en god stund. Vi satt slik, flaue og sjenerte alle sammen. Jeg og Kristine nakne og tett inntil hverandre, Ingvild i truse og t-trye i stolen rett overfor. 

"Kle av deg." sa Kristine lavt. 

Ingvild stivnet til. "Unnskyld?"

"Du hrte meg." 

Bde jeg og Ingvild stirret p Kristine. Rommet var plutselig ladet av spenning. Jeg flyttet blikket bort p Ingvild som fremdeles stirret intenst p Kristine. Skjelvende begynte hun  lfte p t-tryen. Hun lftet den til brysthyde fr motet forsvant. "Jeg tror ikke jeg klarer dette. Kan jeg ikke bare legge meg igjen, s glemmer vi hele greia?"

Kristine ristet p hodet. 

Trene rant plutselig nedover ansiktet til Ingvild. Hun satt fremdeles med tryen lftet til oppunder brystene. Jeg kunne skimte undersiden av det ene tunge brystet hennes, og til min store fortvilelse begynte flammene  blusse opp i kroppen min igjen.

Leppene til Ingvild dirret, og med noe som s ut som en voldsom kraftanstrengelse dro hun tryen over hodet. Brystene hennes sprang fram. S annerledes enn bde Kristines og Jannes de var! Omtrent p Jannes strrelse, men med en helt annen form. De hang litt nedover, men hadde store brystvorter som pekte oppover. 

Grtende prvde hun  snakke seg bort fra det igjen, men Kristine var urokkelig, og det falt hverken meg eller Ingvild inn at hun ikke ndvendigvis mtte gjre som Kristine sa. 

Ingvild reiste seg, og stod skjelvende foran oss i bare trusa. Hun ristet p hodet. "Jeg klarer ikke det her." sa hun lavt, men med tydelig resignasjon i stemmen. 

"Det er ikke farlig Ingvild. Bare flg instinktet ditt. Flelsene dine." 

Og s gjorde hun det. Jeg holdt pusten da hun lente seg fram og trakk av seg trusen. Hun sparket den vekk, fr hun reiste seg opp og stilte seg foran oss med armene foldet. Hun ga Kristine et trassig uttrykk, som ikke syntes  ha den minste virkning.

Kristine lente seg inntil meg, og hvisket i ret: "Spre bena dine og la henne slikke deg. Samme hva hun sier, s har hun virkelig lyst til det." Jeg s forundret p henne, men hun nsket ikke  forklare noe nrmere. 

Uten helt  vite hvorfor jeg gjorde som hun sa, spredte jeg bena. Jeg la meg ned p rygg, med hodet i fanget til Kristine, og skilte bena spass at det ikke var srlig tvil om hva jeg ville. Ingvild bare ristet p hodet. " nei. Jeg er ikke som dere. Ikke som Janne. Skjnner dere ikke det? Jeg er ikke snn!"

Kristine ignorerte henne, og begynte  massere brystene mine i stedet. Vellysten kom raskt tilbake. Jeg lukket ynene, og snart var det bare de to deilige masserende hendene som eksisterte. Hun var fantastisk! Jeg begynte  vri og kaste p kroppen, fr hendene mine fant veien til det dampende kjnnet. Plutselig kjente jeg Kristines munn p min. Et lett lite kyss. Jeg lftet hodet mitt etter hennes da hun s altfor raskt forsvant, men hun ville ikke mer. Istedet sluttet hun  massere brystene. 

Hun hvisket i ret mitt. "Ikke ta p deg selv." Det tok litt tid fr det gikk opp for meg hva hun hadde sagt, og det var nok til at hun fjernet hendene sine helt. Med noe som kostet altfor mye krefter fjernet jeg hendene mine. Jeg lftet dem opp mot henne, og trakk henne ned til meg i et nytt kyss. 

Kysset varte lenger denne gangen. Og da hun trakk seg opp, var hendene hennes plutselig over brystene mine igjen. 

Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk. Jeg l slik, med lukkede yne, i fanget til Kristine, med hennes skjnne masserende hender over mine bryster. Kroppen brant, men jeg hadde ingen mulighet til  slukke flammene uten  berre meg selv. S jeg ble bare liggende  vri meg.

S kjente jeg at sofaen ga etter nede ved fttene. Like etter var et par skjelvende hender p utsiden av hvert sitt lr. Jeg pnet ynene og s rett inn i Ingvilds. Hun s rett  slett kt ut. 

"Vr s snill, Ingvild." sa jeg.

Hun nikket og smilte tappert. Trene lurte fremdeles i yekroken. S la hun seg ned, og munnen lukket seg om kjnnet mitt. Det var s ufattelig godt. Begjret hadde bygd seg opp hele dagen, fra kliningen med Janne i ettermiddagssolen, elskoven med Kristine tidligere, til den lange massasjen. Rommet oste av kjnnslukter.

Jeg vet ikke om det var Ingvild som var et naturtalent eller om det bare var meg som var spesielt mottakelig akkurat da. Flelsene som strmmet fra kjnnet og brystene var fullstendig overveldende. Kroppen min gikk opp i bue, i helspenn. Tungen hennes raste over sprekken min. Ogs, med ett, kom det. 

Jeg ristet meg gjennom orgasmen, og pustet lettet ut da Ingvild reiste seg opp. Ansiktet hennes var dekket av saftene mine. Hun smilte til meg. 

"Takk." sa jeg. 

Hun nikket igjen. S la hun seg ned over meg, og ga meg et prvende kyss p leppene. Jeg svarte kysset hennes, og snart var tungen hennes i munnen min. Hnden hennes klemte det ene brystet mitt. Og tro det eller ei, men kriblingen i underlivet kom tilbake. Jeg vet ikke hva som gikk av kroppen min denne dagen. 

Da hun trakk seg vekk pustet vi begge tungt. "Det s s godt ut istad..." sa hun plutselig. 

"Det var herlig!" sa jeg. 

Vi kysset igjen. Lett denne gangen. 

Kristine avbrt oss fr vi gikk lenger. Hun kysset meg p kinnet. "Fr dette utvikler seg noe videre, Susann, s tror jeg du skal g inn til din elskede og legge deg hos henne."

Jeg gliste. "Du har nok rett i at det er best." Jeg reiste meg og kysset dem begge fr jeg listet meg ut av stuen. Da jeg lukket dren s jeg at Ingvild og Kristine kysset hverandre prvende. 

Janne sov som en stein inne p soverommet, og jeg hadde nesten ikke hjerte til  vekke henne. P den annen side s flte jeg for  prate med henne. Om forholdet vrt. Om hva som hadde skjedd mellom oss denne dagen. Og hvis jeg klarte  opparbeide mot til det, s ville jeg fortelle om hva som hadde skjedd denne natten. Men jeg inns vel at hun ikke ville vre i form til  prate n, midt p natten. Men vi kunne kanskje ligge sammen, sove sammen. 

Hun s forundret p meg da jeg vekket henne. "Er det morgen allerede? Har det skjedd noe?"

Jeg smilte. "Nei det er ikke morgen. Og ja, det har skjedd noe. Men ikke noe som ikke kan vente." Svarene s ikke ut til  vre tilfredsstillende, s jeg fortsatte. "Kristine og Ingvild ligger p sofaen i stua, kan jeg ligge her hos deg?"

Hun tenkte seg litt om, fr hun dro ned glidelsen. Jeg klatret oppi soveposen som selvflgelig var altfor liten for to. Vi kysset et par ganger fr hun foreslo at jeg snudde meg. Og da jeg l med ryggen mot henne la hun en arm rundt meg, og hvisket i ret mitt: "Du for unnskylde at jeg ikke orker  ... ja, jeg er ganske trtt alts..." 

Jeg avbrt henne. "Det er i orden Janne. Vi kan prate... og elske i morgen."

"Fint." sa hun og slappet merkbart av. Hun l mot meg og pustet raskt tyngre. Fr hun sovnet la jeg til: "Janne?" Hun snvlet et svar. "Uansett hva som skjer, og hva som blir sagt i morgen, s vil jeg du skal vite at jeg elsker deg." Hun la sannsynligvis ikke merke til at jeg la ekstra vekt p det siste ordet, men det gjorde godt  f sagt det. 

Da hun klemte meg hardere inntil seg, og hvisket i ret mitt at hun elsket meg ogs, flte jeg meg noe lettere til sinns. Og til tross for at vi l tett inntil hverandre i en altfor varm sovepose, og at vi (srlig jeg) hadde mye  tenke p, s sovnet vi i lpet av f minutter. Jeg tror faktisk jeg sovnet frst, selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde jeg var noe srlig trtt.

                             ---ooOoo---

Janne stanset opp og snudde seg mot meg. Hun var sint, det var lett  se, og jeg kunne ikke akkurat bebreide henne. Verre var uttrykket av srhet. Jeg hadde sret henne. Det var ingen vei tilbake n. 

"Men, hvorfor?" Hun ga meg sprsmlet jeg helst burde ha stilt meg selv. 

Jeg forskte  ikke begynne  grine, og klarte vel det p en mte, men grensen var tynn. 

"Jeg vet ikke." 

Hun stirret lenge p meg mens jeg kjempet med grten. En enslig tre rant nedover ansiktet. 

Hun trket den vekk og ga meg et smil. Det var ikke noe lykkelig smil, snarere fortvilt og srt, men det gjorde underverker hos meg allikevel. Hun tok hnden min og begynte  leie meg nedover stien. Jeg klemte om hnden hennes, og nsket det hele ugjort.

"ssen var det?" spurte hun plutselig. "Likte du det?" Jeg svarte ikke; kunne jo ikke svare! Jeg hadde likt det s altfor godt. Hadde vrt fullstendig i ekstase. Hvordan kunne jeg si noe snt? 

Vi gikk videre ned langs stien, hnd i hnd, og hun lot sprsmlet ligge. Da vi kom fram til den lille knausen vi hadde tenkt  bade fra, la hun armene om nakken min og kysset meg lett p munnen. Vi s lenge p hverandre. Hun s fremdeles sret ut, men blikket var fylt av mhet n. 

"Kan du tilgi meg?" spurte jeg og holdt pusten mens jeg ventet p svaret. Hun s lenge p meg fr hun endelig svarte. Og da hun gjorde det, vendte grten tilbake med full styrke. Jeg kastet armene om henne, og begravde hodet mellom brystene hennes. Hun klappet meg p ryggen mens jeg ristende lot trene strmme.

Et par minutter senere var jeg kommet meg igjen. Vi satt oss ned p knausen, hun med ryggen mot fjellveggen, jeg med ryggen mot henne. Hun la armene om meg og hvilte haken p skulderen min. 

Vi satt slik en god stund. Jeg nt de varme solstrlene, Jannes hender som plutselig fr p oppdagelsesferd og munnen hennes som vekslet mellom  kysse, slikke og bite meg i ret.

"Susann."

"Ja."

"Jeg ...  jeg vet det kan hres merkelig ut, men kan ..." stemmen hennes forsvant, og jeg hrte hun begynte  grte. Jeg prvde  begynne  reise meg, snu meg slik at vi var ansikt til ansikt, men hun holdt meg nede. Og da det gikk opp for meg at hun nsket at jeg skulle bli sittende, slappet jeg av igjen. Jeg snudde p hodet, og lente meg mot brystene hennes. Hendene hennes fortsatte  stryke over kroppen min. Hun strk meg over kinnet. Klemte varsomt om et bryst. 

"Kan vi vre sammen? Snn p ordentlig."

"Ja." sa jeg uten  nle. "Det var det jeg ogs ville."

Hun kysset hodet mitt. "Lover du meg  vre trofast?"

Jeg lukket ynene, trakk pusten dypt inn. "Jeg lover at s lenge vi har flge, skal jeg vre trofast."

"Fint." sa hun lett. "N kan du svare meg."

"H?"

"P det jeg spurte om istad... Om du likte det."

Jeg smilte for meg selv, og svarte henne som sant var. "Ja."

"Kan du vise meg?"

Denne gangen stanset hun meg ikke nr jeg reiste meg opp. Jeg smilte til henne og svarte; s gjorde jeg alt som stod i min makt for  gi henne en opplevelse hun sent ville glemme. Og etter reaksjonene hennes  dmme, lyktes jeg ganske godt.

                             ---ooOoo---

Sommeren forandret oss veldig, alle seks. Da skolen begynte igjen, var fremdeles Janne og jeg sammen. Vi hadde ikke tort  fortelle det til noen andre enn de som allerede visste det, men nr sant skal sies s gjorde vi ikke all verden for  skjule det heller. Det sprs nok om ikke noen begynte  ane sammenhengen. Jeg vet ikke sikkert, men noen av Jannes venninner (som i lpet av sommeren ogs ble gode venner av meg) stirret av og til litt rart p oss. 

Linda s vi lite til etter hytteturen. Hun ville omtrent ikke snakke med meg, og virket helt fjern de f gangene vi mtte hverandre snn tilfeldigvis. Heidi s vi ogs mindre og mindre til. Hun ble sammen med en gutt fra klassen sin, og ble (forstelig nok) veldig opptatt av ham, men hun kom n innom av og til.

Kristine og Ingvild derimot s vi hele tiden. Det var liksom blitt oss fire n, og hvis jeg ikke tok mye feil s var Kristine og Ingvild minst like forelsket i hverandre som Janne og jeg. 

Etter mange mislykkede forsk, og krllete brevark, klarte jeg  skrive et brev til Karoline (min gamle venninne som hadde kysset meg sommeren fr). Jeg fortalte henne alt om hytteturen, om hva som skjedde den frste dagen, og hvilke reaksjoner jeg hadde ftt p historien om oss. I timevis forskte jeg  formulere setningene som fortalte at jeg trodde jeg endelig forstod hvordan hun mtte ha hatt det. 

Det m ha vrt vondt for henne  lese dette brevet. Hun var nok fremdeles forelsket i meg, men hadde ikke hatt mot til  fortelle det. Og nr jeg endelig forstod det, var det for sent. Jeg var sammen med en annen. Stakkars, skjnne Karoline. 

Det gikk nesten to uker fr jeg fikk svar. Da det var gtt tre dager begynte jeg  lure p om hun var fornrmet p meg. At jeg kanskje hadde tatt feil likevel. Og da brevet endelig kom hadde jeg vrt p nippet til  ringe henne i mange dager. Bare min feighet holdt meg unna telefonen. Janne la raskt merke til at noe var galt, og da jeg fortalte henne hva det var ble hun faktisk litt sur p meg. 

"Herregud, Susann. Er det henne eller meg du er sammen med?" utbrt hun kvelden fr brevet kom. Hun var sint.

"Jeg bekymrer meg for henne, skjnner du ikke det? Skal jeg liksom ikke bry meg om henne selv om vi to er sammen?" Jeg var ogs sint n. Og sret. Det hele skulle bli vr frste krangel.

Hun fnyste. "Klart du skal, men det er forskjell p  bry seg om noen og p  bli manisk opptatt av det. Du har jo surmult i flere dager. Det er jo umulig  f kontakt med deg. Hvorfor i all verden kan du ikke bare ringe henne og bli ferdig med hele greia?"

"Det er ikke s enkelt." nrmest ropte jeg. 

Janne bare ristet p hodet. "Klart det er. Du er bare s jvlig feig."

Jeg sprang opp og raste ut av rommet hennes. Trene strmmet nedover ansiktet mitt. Moren til Janne s forbauset p meg da jeg sprang gjennom stua. "Susann, er det noe galt? Susann?"

I en tke av trer og fortvilelse fikk jeg kippet p meg skoene, og la p sprang hjemover. Bde Janne og moren ropte etter meg, men jeg orket ikke snu meg. Kunne ikke. De ville jo ikke forst.

Janne ringte meg samme kveld. 

"Unnskyld, Susann. Jeg mente ikke det der. Det var virkelig dumt sagt av meg." Jeg begynte  grte igjen. 

Vi satt lenge snn. Hun trstet meg gjennom telefonen, og gjorde hva hun kunne for  lappe det hele sammen igjen. 

"Vil du at jeg skal ringe henne? Jeg kan godt det, hvis du vil." Det var et fristende forslag, som jeg ikke kunne ta imot. Det ville bare gjre vondt verre for Karoline.

"Nei." sa jeg, fr jeg tok mot til meg. "Men jeg ringer henne i morgen. Hvis ikke det kommer et brev i morgen, s ringer jeg henne."

Hun pustet ut i den andre enden. "Lover du det?"

"Ja."

Jeg satt og hrte p den langsomme pusten hennes. " Susann, jeg elsker deg!" utbrt hun plutselig. "Du er s flsom, s sensitiv at det gr meg p nervene iblant. Men det er jo nettopp det som gjr deg s spesiell. Det er jo nettopp det jeg elsker mest ved deg, dummen."

Jeg begynte  fnise, endelig lykkelig igjen. "Jeg elsker deg ogs."

Og dagen etter kom brevet fra Karoline.

                             ---ooOoo---

Det var noen dager etter at skolen begynte at verden p ny ble snudd p hodet. Eller i hvertfall virket det snn til  begynne med. I ettertid kan jeg vel si at det ikke var s mye som skjedde. Og det som skjedde mtte jo skje fr eller siden.

Det var en torsdag, vi hadde hatt gym i siste time, og (som vanlig) ble Janne og jeg hengende igjen. Jeg hadde forskt  si til meg selv hele dagen at det hele var innbilning, men det hadde vrt ganske ptagelig hvordan alle plutselig stirret p meg. Noen flirte av meg uten penbar grunn, og jeg la merke til at Janne fikk noenlunde samme behandling. Det ante meg at ryktene var ls, og jeg var noks sikker p hvor de kom fra.

Vi kom ut p skolegrden, traff vi p David og Pl, og et par til jeg ikke kunne navnet p. Jeg visste ikke s mye om dem, hadde stort sett holdt meg unna dem. De var vel ikke blant skolens aller verste, men var heller ikke de snilleste guttene i klassen. De var i hvertfall glad i erte folk, noe vi snart skulle f merke.

De s hvor vi kom fra, og David utbrt: "N, dere tok en liten hyrdestund etter at alle var gtt." Guttene flirte.

Jeg forskte  bare ignorere dem, men slikt ligger ikke til Janne. Hun brstanset, og spurte sint tilbake: "Og hvorfor skulle vi gjre det?"

Jeg kommer aldri til  glemme gliset hans. "Hvorfor? He, he. Det er jo snt dere lesber gjr, er det'kke det'a?"

"Kom igjen, og vis oss hvordan dere gjr det." brt Pl inn, og flirte av seg selv. "Jeg har alltid lurt p hvordan det er  se to jenter."

Rdmen steg opp i ansiktet mitt. Det brant plutselig. Janne stod og dirret av sinne, og forskte  finne p noe  si. Men det var jo ikke vi som satt med de gode kortene her. Jeg dro henne i armen og spurte lavt om ikke vi bare kunne g videre. Hun snudde seg mot meg, og stirret et yeblikk olmt p meg fr uttrykket hennes myknet. 

"La  oss g." gjentok jeg lavt. Hun nikket og tok hnden min fr vi gikk hjem til meg.

Bak oss fortsatte guttene  slenge med leppa. "Det var ikke vanskelig  se hvem som var gutten av de to." 

Jeg var p nippet til  begynne  grte hele veien hjem. S var det plutselig allment kjent da. Alle visste n at vi var sammen. Det var ikke det at folk visste det som brydde meg mest, men heller tanken p all mobbingen baksnakkingen som det utvilsomt kom til  resultere i. 

Da vi kom inn i gangen hjemme hos meg, la Janne armene rundt nakken min. "Ikke bry deg om dem." sa hun. "Sammen klarer vi oss gjennom dette her, ikke sant?" Hun smilte og kysset meg lett. "De kan ikke ta fra oss det vi har sammen. Ingen kan ta fra oss det vi har sammen." 

Et kyss ble til flere. Jeg la armene om ryggen hennes, mens vi utforsket hverandres munn med tungene. Og akkurat da hrte jeg et gisp fra stuedren.

Jeg trakk meg lynsnart tilbake, og stirret skremt bort p moren min. Hun var kritthvit i ansiktet. "Hva... hva er det dere gjr?"

Denne gangen var det ingen vei tilbake. Jeg ble yeblikkelig snderknust. Sank ned p gulvet, med ansiktet begravet i hendene. Og grt det jeg maktet.

"Hva har du gjort med datteren min?" 

Mamma var sint, men det var ogs Janne. Hun satt seg ned ved siden av meg, og la en arm om nakken min. Klemte meg inntil seg. Jeg sank motstandsls ned i fanget hennes.

Moren min gjentok sprsmlet, og denne gangen la hun p en ordre om  komme seg ut av huset. Hun ville ha Janne ut av huset! Jeg grt enda hardere.

"Faktisk s er det ikke noe jeg har gjort med Susann." jeg hrte hun strevde for  holde seg selv under kontroll. "Ikke noe hun har gjort med meg heller for den saks skyld, selv om det er litt riktigere."

Mamma stod rett over oss n. "Kom deg vekk fra datteren min."

"Det var vel bare noe som skjedde. P hytteturen. Og selv om du skulle kaste meg ut n, s kan det ikke bli ugjort."

Mamma hrte henne ikke. Hun lukket opp dren og pekte. "Ut."

"Skjnner du ikke at vi elsker hverandre."

Dette kom tydeligvis gjennom, for jeg har aldri sett henne s sint fr. Hun grep tak i ret til Janne, dro henne opp og geleidet henne ut fr hun smalt igjen og lste dren.

"Du fr ikke lov til  treffe henne igjen." sa hun strengt til meg. 

Jeg kikket opp p henne, og s at hun ikke minst s redd ut. Ikke bare sint, men livredd. Jeg reiste meg opp og sank inn i armene hennes. Hun la dem beskyttende rundt meg, strk meg over hodet og ryggen. "S, s, lille jenta mi. Stakkars lille jenta mi."

Akkurat da var det godt  bli dullet med av moren min. Dullet med som et lite barn. Det var faktisk bedre n enn noen gang fr.

I lpet av ettermiddagen kom jeg meg spass at vi kunne begynne  prate sammen. Og p et eller annet punkt i samtalen, endret moren min stilling totalt. Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget til slutt. Hun var kommet seg over det frste sjokket, og begynte vel etter hvert  innse at vi virkelig elsket hverandre. At det ikke var noe eksperiment, og ikke minst at ikke det var Janne som hadde 'overtalt' meg til noe jeg egentlig ikke ville. 

Jeg fortalte henne om Karoline, som hun jo kjente ganske godt. Og s om hytteturen, og den deilige sommerferien. Jeg fortalte til og med om krangelen. Til slutt fortalte jeg om det som hadde skjedd p skolen samme dag. 

Det var faktisk hun som var p grten nr jeg var ferdig med historien. Selv flte jeg meg s utgrtt, at det omtrent ikke kunne vre mer igjen. 

"S du er sikker p at det er dette du vil. Jeg skjnner jo n at dere er forelsket, men er du likevel sikker p at du vil g gjennom alt dette her?"

"Skadene er jo allerede gjort." sa jeg. "Og flelsene mine kan jeg ikke nekte for lenger."

Hun pustet tungt ut. "Javel." Forskte seg p et tappert smil, uten helt lykkes med det. "Jeg fr vel ringe Janne, unnskylde meg og be henne bort."

Og akkurat de ordene, som da kom helt uventet p meg, gjorde meg utrolig lykkelig. Med varme og takknemlighet i blikket svarte jeg henne: "Tusen takk, mamma. Det betyr s mye for meg at du, av alle, kan akseptere oss."

Hun kom bort til meg og kysset meg p pannen. "Selvflgelig gjr jeg det." Hun reiste seg opp, men ble stende lenge og bare se ned p meg. "Men neste gang du har noen alvorlige nyheter, s hper jeg du forbereder meg litt. Jeg tror ikke jeg tler s mange slike sjokk. For det skjnner du vel? At jeg ble sjokkert?"

Jeg nikket.

"Det krever jo litt omstilling... tilvenning. Nr jeg s dere to st der, i et s brennende kyss, ja det var..." setningen rant ut. Hun brt ut i et smil. "Men at jeg elsker deg for den du er, som du er, det skal du aldri vre i tvil om."

Jeg nikket igjen, og hun gikk til telefonen. 

"Hei, det er moren til Susann som ringer. Kan jeg f snakke med Janne?" Det gikk ganske lang tid fr det kom noen i den andre enden, og da Janne kom, snakket hun s lavt at jeg bare hrte den ene delen av samtalen. "Janne? Hei, det er moren til Susann." 

"..."

"Du, jeg m unnskylde det som hendte istad."

"..."

"Ja, Susann og jeg har snakket ordentlig ut, og ... vel, kan ikke du komme bort her i kveld. Du kan godt ligge over ogs, hvis du vil."

"..."

"Jeg kan hente deg, jeg, skal vi si om en halvtime."

"..."

"Tre kvarter. Det er greit det."

"..."

"Ja, det skal jeg gjre. Og Janne? Hun elsker deg ogs." 

Hun la p, og smilte til meg. "Jeg skal si fra Janne at hun elsker deg."

Jeg elsker henne ogs, tenkte jeg. Hyere enn noensinne. 

Kvelden ble fylt av prat. Alt fra alvorlige ting, til smting. Lst og fast. Vi bestemte oss for  vente til helgen med  fortelle faren min om Janne og meg. Da han kom hjem trakk vi oss tilbake til rommet mitt, og Janne, som hadde tatt imot tilbudet om  bli natten over, la seg over meg i sengen. Natten fylte vi med sdmefull elskov.

--
Copyright 1995 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.
